Selv om jeg kom hjem fra Ghana
for over 2 uker siden, har jeg fortsatt ett blogginnlegg til hvor jeg vil dele med
noen tanker og hendelser som jeg ikke rakk å skrive før nå… Bedre sent enn
aldri!
For noen uker siden ble jeg skikkelig
dårlig og var redd jeg hadde malaria. Jeg dro ikke på jobb, og tenkte jeg
heller måtte dra på sykehuset. Jeg var på vei ut for å ta taxi til legen.
Sjefen fra FN-kontoret hørte at jeg var syk og ringer meg og forteller at FN-bilen
vår kommer og henter meg og kjører meg til “the UN clinic”. Jeg trengte ikke
engang å bruke forsikringa mi, og slapp unna all ventingen på vanlig sykehus.
Det var null kø, og etter 5 minutter inne hos legen fant han ut at jeg bare var
matforgifta. Det står til og med i internship-kontrakten min at jeg ikke har
rett på noe støtte eller hjelp ved sykdom og skade, så jeg ble positivt
overraska da jeg fikk slik VIP-behandling.
 |
| Resept fra UN Clinic |
18.Juli markerte vi Nelson Mandela International
Day, hvor alle på kontoret dro til en ungdomsskole og var lærere for en
dag. Vi skulle bruke 67 minutter som
symbol for de 67 årene Mandela brukte av sitt liv ”fighting for humanity”. Vi
fikk alle tildelt en klasse hver, på rundt 30 elever fra 14-18 år. Jeg var
ganske nervøs, jeg har aldri vært lærer før, og spesielt for ungdom i den
alderen der, det kan være ganske tøft. Vi kunne lære bort hva vi enn ville, det
var opp til oss. Jeg startet med å snakke om Nelson Mandela, og hans liv og hva
han oppnådde. Så gikk jeg over til å snakke om motivasjon og at vi må bruke han
som inspirasjon med tanke på å nå våres mål, ”Impossible is nothing”, ”pay it
forward”, ”do a good deed to someone else”. Jeg satte i gang en lek som gikk ut
på at alle skulle skrive navnet sitt på et ark, så skulle arkene sendes rundt
slik at alle skulle skrive noe fint, gi et komplipent til denne personen på
arket… på den måten ville alle skrive noe positivt om alle sine
klassekamerater… I tillegg lærte jeg dem litt norsk og snakket litt om Norge…. Det gikk veldig bra etter hvert som jeg var i
gang og fikk dem til å bli mer trygg på meg… Utrolig spennende og lærerik
opplevelse! Sjekk ut linken:
Jeg var på
nyhetsbrevet August 2013, for alle UN Informations Centres verden over angående
min opplevelse på Mandela Day. Scroll down til bildet 6 så ser du bildet av meg
og min historie lenger ned ;-)
Du kan også lese om min ”Internship experience”
på UNIC Accra sine hjemmesider her:
 |
| Alle elevene på ungdomsskolen |
 |
| Lærerne på skolen og oss fra UNIC |
 |
| Noen av elevene mine |
Siste arbeidsdagen min på UNIC-kontoret, fredag
19.Juli, hadde vi en ”farewell lunch” for meg. Sjefen hadde laget hjemmelaget
mat til oss; kylling, ris, fufu. Vi fikk brus og øl og satte på azonto i
bakgrunnen. Noen begynte til og med å danse! Skikkelig god stemning! Kommer til
å savne både jobben og folka på kontoret. Flotte mennesker!
 |
| Fra venstre: Lakeshia (intern), Cynthia (sjefen), John (assisterende sjef), Ebenezer (team assistant), Kojo (sjåfør) Nede: meg, Steven (rengjører) |
Det er ekstremt hvor mye oppmerksomhet man får som
hvit jente i Ghana. Obroni, obroni er èn ting, men gutta, de sjekker deg
virkelig opp; alle skal ha numret ditt, alle vil være vennen din, alle synes du
er så vakker og taxi-sjåførene vil gifte seg med deg. Uansett hvor man er, er
det alltid noen som har interesse. Det er fryktelig slitsomt. Til og med når
jeg var med på noe så formelt som en pressekonferanse med jobben, så kommer
noen fra Verdensbanken og spør om numret ditt. Å ha hvit kjæreste er status, og
noen tror hvis de får seg hvit kjæreste, vil den personen ta deg med til deres
hjemland og de vil bli lykkelig i rikdom i alle sine dager…..
Det er interessant å se
hvordan dette med nettverk og kontakter fungerer i Ghana. Jeg har lært om dette
i Afrikastudier, ”Hvis du hjelper meg i dag, hjelper jeg deg i morgen”. Nettverk
betyr alt! Alle kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen til alt mulig.
For eksempel; jeg måtte søke om visum for tredje gang for å bli i Ghana den
siste måneden. Å dra til Immigration er ikke akkurat kjempegøy. Det tar tid,
mye venting, man leverer inn passet og man får det ikke tilbake på minst 2
uker, du må fylle ut masse papirer og diverse detaljer, og du må oppføre deg
veldig pent for at de skal godkjenne deg. En venn av meg sa han kjente en som
har kontakter på Immigration. Så han ringer han og han tar meg med til
Immigration Office. Jeg kommer dit, klar til å fylle ut papirer…. Men jeg
trenger ikke å løfte en finger! Han tok bare passet mitt, gikk foran den
laaaaange køen, leverte passet i luka og vi gikk ut døra. Jeg signerte ikke noe
som helst! Og de sjekket ikke engang at det var meg som tilhørte passet! Ett
par dager etterpå var visumet klart. CRAZY! Det er veldig kjekt å kjenne noen
som kjenner noen, men samtidig er det ikke helt ok at det er sånn ting
fungerer….
Og det er utrolig interessant å se hvordan nettverk
fungerer ute på byen. Når man er ute på bar, fancy steder hvor det kun er
foreigners,så har det ingenting å si hvilken status du har, her fester interns
sammen med topp-sjefene. Det er vanlig å gi visitkortet sitt når man hilser på
nye folk. Så da vet du med en gang om du ønsker å bli kjent med denne personen
ekstra godt… haha… Vi ble for eksempel kjent med sjefen i Japan Motors en
kveld, og det endte med at han tok oss med på luksushotell og spanderte fancy
frokost på oss…. Noen av disse VIP stedene er så fancy at jeg ikke har råd til
å betale for det men siden jeg kjenner noen som kjenner vakta, er alt gratis…
Det er veldig lett å få nye venner i Ghana. Spesielt
når du ”heter” Obroni! Jeg var på markedet en dag, type loppemarket, med masse
brukte klær til 1 cedi (3 kr). Hvis man kikker litt ordentlig, finner man
faktisk utrolig fine ting! Jeg fikk meg nesten litt ny garderobe etter den
handleturen der… Mens jeg drev og kikket gjennom klærne på markedet, kommer
fire African Mamas bort til meg. De ler av meg og spør hva jeg driver med.
Hvorfor skal Obroni kjøpe disse billige brukte klærne. Jeg er jo hvit så jeg
har jo masse penger så jeg burde kjøpe nye, fine klær. ”Obroni, obroni, buy one
for me.” ”And me”.” And
me. “ ”And me”.” Can I have two?” Alle fire ville ha noen
klesplagg hver, haha, det var egentlig bare veldig morsomt, og selvfølgelig fikk
de det de ville ha. Det kosta ikke meg stort. De viste frem klærne til meg,
gikk catwalk og greier, og ville at jeg skulle være med å bestemme hva som var
finest… ”What do you think, Obroni, do this colour look nice on me?” Det var
god stemning, mye latter, nye vennskap. Dessverre møtte jeg de kun noen dager
før jeg skulle reise hjem, så jeg hadde ikke tid til å treffe dem igjen. Men
hvis jeg hadde hatt tid, skulle jeg gjerne dratt med de damene der ut og danse
azonto! Jeg tipper det ville vært en av de morsomste kveldene i mitt liv… de
viste meg en smakebit av hvordan det ville blitt, de viste meg noen
azonto-moves mens de viste meg klærne….. Utrolig festlig! Jeg koste meg
skikkelig og de ble veldig glad! ”God bless you, Obroni!”
Noe av det jeg savner mest med Ghana er hvor glade
ghanesere er når de hører på musikk og azonto.
Midt på gata står det enorme høytalere som spiller for halve byen og alle
danser, uansett alder, unge og eldre, uansett kroppsstørrelse, store eller små
rumper. Shaking er det uansett. Det er utrolig gøy. Jeg må bare smile og le
hver gang jeg ser dette. Det er kjempemoro! Folk er mye ute i fellesskap fordi
de ikke har så mye materielt inne, dermed tilbringer de heller tida sammen ute.
Jeg digger det! Skal prøve å innføre litt mer av dette i Norge… vi får se
hvordan det går….
Å komme hjem var rart… ett halvt år i Ghana er
lenge! Men samtidig har ikke ting forandret seg her hjemme heller, så det føles
jo nesten som jeg aldri dro… det er ganske rar følelse! Det var deilig å komme
hjem, til venner og familie, normale tilstander, vann, strøm, norsk mat, ikke
skille seg ut i mengen, slippe obroni maset! Men det er også veldig godt å se hvor avslappet jeg ble tilslutt i forhold til vannmangel, strømbrudd og annen hverdagsluksus. Jeg brøy meg ikke lenger, jeg ble vant med det. Jeg merker også at jeg har et mye mer avslappet forhold til materielle ting, noe som er en utrolig fin ting å ha med seg videre!
Jeg savner også Ghana.
Den siste tiden, spesielt de siste 6 ukene, var helt topp og jeg hadde det
utrolig bra, så jeg vil si jeg savner Ghana ut ifra den tiden spesielt… Men jeg
er glad jeg fikk to ekstra uker (siden jeg utsatte returbilletten min to uker).
Så hvem vet, kanskje jeg drar tilbake til Ghana en dag… men tror ikke det blir med
det første… nå venter jo neste eventyr! I`m going to Tokyo! Drar til Japan i
Oktober for å ta nytt internship med FN! Det blir awesome! Så, vi snakkes i
Oktober!
