Syv uker har gått siden jeg startet som praktikant hos The
Committee for Human Rights in North Korea (trykk her for å se bilder og bio av meg og alle praktikantene) http://hrnk.org/about/staff-interns.php?category=currentInterns
Som de fleste av dere
vet, var jeg i Nord Korea på gruppereise i mars. Jeg har skrevet et
blogginnlegg om opplevelsen min tidligere på bloggen hvis dere ikke har lest
det (eller om dere ønsker å lese det på nytt for å forstå mer av dette innlegget). Etter å ha jobbet her en liten stund, har jeg virkelig endret mitt syn på Nord Korea og hva jeg faktisk så og opplevde under mitt opphold i Pyongyang.
Jeg kan rett og slett si nå i etterkant at jeg ble hjernevasket kun på de tre dagene jeg var der.
Etter jeg kom hjem
fra Nord Korea og fortalte folk om hva jeg hadde sett og opplevd, begynte de å stille spørsmål til det jeg hadde sett. Jeg fortalte dem
at “Nord Korea er ikke så ille som man skulle tro. Vi sang karaoke, drakk øl, og våre to guider var to søte unge jenter, vi kunne snakke med lokalbefolkningen hvis vi ville,
lokalbefolkningen får mat av staten” osv. Folk begynte å stille meg spørsmål og fikk meg til å innse at det hele bare var bullshit, og rett og slett et stort falskt show. Jeg ble
flau over meg selv. De lurte meg trill rundt. Dette er akkurat hva de ØNSKER
at turister skal tro etter man har vært der. “Ja, for jeg har jo vært der og
sett det med mine egne øyne så jeg stoler heller på det jeg har sett enn hva jeg har lest på internett”. Hadde det bare vært så enkelt….
Nord Korea ønsker
turister, og spesielt vestlige turister (bortsett fra amerikanere) hjertelig
velkomne. Man betaler masse for noen få dager i landet. Og det meste av disse pengene går rett til matbudsjettet til Kim Jong-un. Mange
jeg snakker med er alltid like overrasket når jeg sier at jeg har vært i Nord Korea. Mange
er ikke klar over at det går ann engang. Det går fint ann og det er ikke farlig. Det er rett og slett god reklame for landet.
Turister kommer hjem og snakker om sin opplevelse, hvor spennende det var og
hvor feil bilde verden har av Nord Korea. “Det er mye bedre enn folk tror assa.
Det er ikke så ille der”. Noen av disse menneskene gjør research i etterkant (sånn som meg) og finner ut av sannheten, at vi ble
hjernevaska. Mens andre vil alltid ha dette uskyldige, falske bilde av Nord
Korea og aldri få vite sannheten.
Det er mange punkter
jeg var overrasket over under mitt opphold, som jeg hadde forventet skulle være
strengere/verre/dårligere, og som jeg trodde var ekte når jeg var der. For eksempel
hadde jeg forventet at våre to lokale guider skulle være to skumle,
mannlige soldater. Men neida, vi ble møtt av to søte jenter på 25 år. “Jøss, så bra”, tenkte jeg igjen. Nå vet jeg bedre at det hele er en del av et stort, falskt show for turister.
“Wow, vi fikk til og med synge karaoke”. Joda, det hadde jeg ikke forventet men
det var jo kun på hotellet som kun er åpent for oss turister uansett, og de lokale som jobbet på hotellet sang med oss som
en del av ”showet”. Selvsagt vil de at
vi skal ha det gøy og ha en god opplevelse. Men vi fikk jo aldri
lov til å gå noen steder alene og vi fikk ikke lov til å gå utenom gruppa. Hver minste detalj er planlagt
for turistene. Hva vi skal se, hvem vi kan snakke med, hvor vi kan gå, hva vi kan kjøpe, når vi kan ta bilder, hva og hvor vi spiser. Ja,
vi fikk ikke engang bestille mat selv. Alt var ferdig planlagt og bestilt, og
vi hadde aldri alternativer eller valgmuligheter.
Hva har jeg egentlig
sett? Har jeg egentlig sett Nord Korea? Man får jo selvsagt et inntrykk av hvordan samfunnet
er når man ser hvordan ting ser ut, all propagandaen,
alle bildene og maleriene av Kim il-Sung, hvordan lokalbefolkningen bare bruker mørke klær, og hvordan de tilber og bukker for
de enorme statuene av Kim il-Sung og Kim Jong-il. Men jeg har ikke sett hva som
virkelig foregår i landet, hva som foregår bak kulissene.
Dere som sitter og leser
dette synes kanskje det høres rart ut. Hvordan kan du være så naiv og klare å bli hjernevaska av de folka der? Det er
veldig merkelig, jeg er helt enig. Men når du er der og “tror” at du ser sannheten med
dine egne øyne så får du virkelig følelsen av at det er det som er sannheten fordi
de spiller så utrolig bra. De vet virkelig hvordan de skal sette opp et show. De vet akkurat
hva som skal til og hvordan de skal overbevise oss. Karaoke, øl, uskyldige guider, "åpen tilgang til lokalbefolkningen” osv.
Ellers kunne vi for
eksempel stille så mange spørsmål vi ville til guidene men de svarte jo
ikke akkurat på det vi ville. Eller, de klarte alltid å svare med noe liknende som endte med “Our Dear Leader is doing his best for his
country. I love my country. Nothing bad is happening in
this country”. Og jeg stilte
mange spørsmål! Jeg husker jeg for eksempel spurte om hva som skjedde
med homofile mennesker i Nord Korea. Jeg spurte om de ble drept hvis man var
homofil. Først skjønte hun ikke hva jeg mente og jeg måtte forklare hva en
homofil person var, så sa hun bare; ”Nei, det finnes ikke her.” Jeg fortsetter å
pushe; ”Men hvis de finnes da, hva hadde skjedd med de?” ”Nei, ingenting.
Ingenting hadde skjedd”. Jeg så at hun følte seg ukomfortabel pga det
spørsmålet og jeg skjønte at det var på kanten så jeg ga meg litt og stilte litt "roligere" spørsmål etter det…
Et annet eksempel er
at vi tok t-banen sammen med lokalbefolkningen. (Funfact: De har faktisk
verdens dypeste undergrunn i Pyongyang. Rulletrappa var den lengste jeg
noensinne har tatt. Jeg husker jeg stirret alle de lokale i øynene på den andre
siden av rulletrappa. Ingen smilte. Alle så skikkelig lei seg ut. Noen stirret
tilbake mens andre turte ikke å møte blikket mitt.) Igjen var jeg overrasket
meg over at vi fikk lov til å ta t-banen sammen med lokalbefolkningen. Igjen
var det den "Jøss, de er jo frie til å snakke med oss hvis vi vil det, Så bra!" Vel, jeg snakket ikke med noen (for de
fleste snakker ikke engelsk men uansett visste jeg ikke hva jeg skulle si uten å fornærme dem på en måte). Men nok en gang, det er igjen akkurat hva staten, Kim
Jong-un & co vil at vi skal tro. Det er hele poenget. MEN de er jo ikke
frie. Alle og enhver blir overvaaket 24/7. Det er mikrofoner, kameraer, soldater
og undercover soldater overalt som passer på at du ikke sier noe du ikke skal si (med
andre ord, noe annet enn “Our Dear Leader is the greatest of them all. I love my country. Kim Jong-un/Kim il-sung/Kim Jong-il is our god”).
Man blir sendt til political prison
camp/labour camp (konsentrasjonsleir) hvis man sier noe eller gjør noe imot staten og Kim-regimet. Det vil si, hvis du sier til meg på t-banen at Kim Jong-un er en idiot, vil både du og hele familien din bli sendt til
konsentrasjonsleir for mange år, kanskje for resten av livet. Det er mellom
150,000 – 200,000 mennesker som sitter i disse leirene i Nord Korea akkurat nå. De opplever grusom tortur hver eneste dag, og det kan sammenliknes med kosentrasjonsleirene
og holocaust under 2.verdenskrig.
Se dette klippet på 10 minutter for å få ett inntrykk av hvordan det er å sitte inne i en av disse konsentrasjonsleirene. Dette er et intervju med en
mann som ble født i en av disse politiskene fangeleirene for så å klare å rømme etter 24 år! https://www.youtube.com/watch?v=Lr6Rw0ltFxc
Siden hungersnøden i Nord Korea i 1994, er det estimert at flere millioner mennesker har mistet
livet pga underernæring. Staten har fått matbistand fra FN og det internasjonale samfunnet
men det hjelper lite når Kim Jong-un spiser all maten og deler kun ut
mat til de få han favoriserer i samfunnet. “Songbun” er
landets klassifiseringssystem/kastesystem hvor befolkningen er delt inn i 3
grupper etter hvor høy grad man er til å stole på overfor staten. Den øverste
gruppen får tilgang til mer mat og goder, og her finner
man hovedskalig de som selv er med å bestemme og ikke de vanlige enkeltmenneskene
i samfunnet. De fleste vanlige menneskene er i den laveste klassen eller middelklassen.
De kontrollerer befolkningen ved å kontrollere mattilgangen på den måten at når folket sulter, har de ikke energi til å tenke på politiske/sosiale rettigheter. Det eneste de
tenker på er mat og hvis de vet de får mat hvis de er lojale mot staten, så er det kun det de bryr seg om. De blir jo
hjernevasket fra de er små til å tro at Kim-familien er GUD, bokstavelig talt.
Alt fra bønn, til bilder, til sang, til bukking foran
statuer. For alle husstander er det obligatorisk å ha en lokal radio som sender
daglige sendinger om Kim. Radioen kan ikke slås av og det finnes ingen andre
kanaler enn denne lokale sendingen.
Man blir straffet for
en minste ting man gjør som innebærer noe fra utlandet. Det er
ulovlig å lese utenlanske bøker, se filmer, bruke
internett, høre radiosendinger, høre på sanger osv fra utlandet. Noe kinesisk musikk og film er lov men lite annet.
Og spesielt ikke materialer fra Sør-Korea. Det finnes et svart marked i Nord
Korea hvor noen kan få tilgang til disse tingene. Men hvis man blir
tatt, havner man sammen med familien sin i konsentrasjonsleir. Og hvis man prøver å forlate/rømme fra landet og krysse
grensene, risikerer man å bli skutt der og da. Man blir enten skutt eller
sendt til konsentrasjonsleir av vaktene som passer på grensene. De få som klarer å krysse grensen til Kina, har et nytt problem når de først har klart å krysse grensen. Kina er nemlig
“venn” med Nord Korea og samarbeider på den måten at alle nord-koreanere blir sendt tilbake
til Nord Korea (!) fordi Kina definerer de som ULOVLIGE ØKONOMISKE INNVANDRERE istedenfor flyktninger. Dette innebærer at de må gjemme seg og kan ikke vise seg ute i offentligheten fordi det er mange
innvandrer-agenter som leter etter disse ulovlige innvandrerne. Mange blir tatt
og sendt tilbake og må tilbringe resten av livet i konsentrasjonsleir. De få som er heldige og klarer seg, må klare å komme seg til en av ambassadene i Kina (hvor
kinesiske myndigheter ikke lenger har makt). Her vil de få hjelp til å reise til Sør-Korea.
I Sør-Korea er de nemlig trygge og blir automatisk
en sør-koreansk statsborger. Men dette er lettere
sagt enn gjort, det er en lang og vanskelig reise, og de fleste overlever ikke
hele flukten. Det bor rundt 25,000 nord-koreanere i Sør Korea i dag og ca 2000 nord koreanere klarer å rømme og komme frem til Sør Korea hvert år. Det er helt umulig å krysse DMZ grensen til Sør Korea fra Nord Korea pga området er mye mer overvåket enn grensen til Kina.
Derfor må alle rømme via Kina, og enten klare å komme seg til
en ambassade, eller flykte videre til neste grense og neste land, via Laos og
Thailand, for så å komme til Sør Korea.
Jeg anbefaler dere å
se denne dokumentaren på 30 minutter, “Undercover inside North Korea” fra BBC.
Han reiser med en gruppe samme som det jeg gjorde. Jeg hadde den samme kvinnelige
guiden dere ser her på filmen (Hun heter
Kim... Bombe...). Denne filmen understreker virkelig det jeg har skrevet i
dette innlegget….
https://www.youtube.com/watch?v=UB77N5mTpeY
Nedenfor kan dere se bilder og tegninger fra de politiske fangeleirene:
Nedenfor kan dere se bilder og tegninger fra de politiske fangeleirene:
Visste du at det bor
24 millioner mennesker i Nord Korea……?
