søndag 16. desember 2012

Varanasi, Agra, Risikesh, Dehli



Varanasi er Indias mest hellige by, og er på lista over en av verdens helligste byer. Jeg hadde sett for meg et fint, rolig sted, liknende Udaipur, med hvite fine bygninger. India overrasker som vanlig. «Rolig og fint» i indisk standard er noe annet enn hva vi tenker i Norge. Varanasi var ikke rolig what-so-ever. Like travel som en annen storby. Og det var ekstra mye ku-,geite- og hunde-drit i gatene. Jej. Veldig fornøyd med at jeg tok med mine fineste, dyre joggesko. Clever as always. Lekte strek-leken hver gang jeg gikk ut døra (som i, ikke tråkk på strekkene, eller i denne settingen; ikke tråkk i bæsj!)
Mange pilgrimmer drar hit for å meditere og hver kveld er det faste hindu seremonier og ritualer som utføres nede ved den hellige elven «Ganges», hvor det er ulike «ghater» (= vaskested) langs elva. Den store drømmen for hinduer er å dø her og at kroppen blir brent og at asken flyter ut i Ganges. De driver med lik-brenning hver dag langs Ganges. Det koster ca 4000 rs i bli brent på bål, men siden mange ikke har råd til det, finnes det også elektrisk brenning som koster rundt 400 rs.
Lik-brenning


Vi tok båttur den ene kvelden ut for å se på en av seremoniene. Det var dansing og bevegelser, musikk, tilbedelse, flammer og skriking. Vi dro også på båttur om morgningen, før solen stod opp.







 Da vi kjørte langs Ganges, så vi mange folk vaske seg i vannet og utføre ulike religiøse ritualer. De renser seg og ser på det som hellig å vaske seg i Ganges. Mange gjør dette hver dag

Vasketid i Ganges

Ganges sies å være ganske ekkel. Det står i lonely planet boka at man ikke vil bade her, med mindre man vil ha bæsj, blod, olje, søppel, innvoller, dyrelik, og kremerings-aske på seg. Vi så ikke så mye til lik-rester akkurat, men søppel, vond lukt og masse annet drit låg flytende langs elva. Det frista ikke å bade med andre ord. Jeg dyppet handa mi nede og anti-bakket meg ca fem runder etterpå. På en annen side har jeg tatt på hellig vann da...
Den vakre og rene Ganges



Ellers var vi på sightseeing i den hellige byen med tempel-hopping. Vi var innom fem ulike templer, deri blant «Monkey tempel», hvor man ikke måtte få øyekontakt med apene for å ikke blir angrepet. Rødt ansikt betyr at de er sinte.. da må de ikke messes med! De med brunt ansikt har litt mer toleranse hvis du vil leke deg litt...
Tempel 1

Det er vanligvis ikke lov å ta bilde inni templer, men her fikk vi faktisk lov

Tempel 2

Alle templer har strenge regler på at man må ta av seg skoene før man går inn, fordi skoene er skitne, det er ikke lov å ta bilder og mange steder må man dekke seg til med sjal. Likevel er det snacks-og leketøys boder inne på området til noen av templene, og i alle templene er det hellige saduer som vil gi deg et hellig bånd og en prikk i panna, uansett om du er hindu eller ikke. Og de skal alltid ha penger for det. De spør ikke først, bare gjør det. Etter å ha vært her i landet en stund, har vi knekt koden; vi må si tydelig nei og gå unna for å ikke bli prikka, selv om man sier at man ikke har penger å gi så gjør de det og sier okei, men krever likevel penger etterpå. Den gikk jeg på i Mumbai, hvor en sadu tok bånd rundt meg og jeg sa nei takk, prøvde å gå bort men han stoppet ikke, jeg sa jeg ikke har penger, «jeg gir deg ingen penger, jeg vil ikke», og han nektet å gå før han hadde fått penger. Jeg ble sint og sa noen stygge ord på norsk og han ble sint og sa noen stygge ord på hindu....

Hotellet var ganske fint, til og med varmtvann i dusjen (noe som har vært en sjelden vare på denne turen.. hatt varmdusj kanskje tre dagene...). Det var kakkelakk-fritt og vi hadde internett. Luksus! Men strømmen var borte rundt 3 timer hver eneste dag midt på dagen, fordi staten kutter strømmen med vilje fordi landet har ikke råd til at strømmen skal være tilgjengelig 24/7 i alle byer....

HUNK

Overalt ser vi masse reklameplakater av hvite folk. Ikke rart at befolkningen blir påvirket av tanken "de hvite er så vakre, kunne ønske jeg var hvit", når disse plakatene brukes på den måten som om "å være hvit er fasiten". Det er derfor vi har blitt tatt bilde av så ofte her, fordi vi er hvite og derfor så vakre. Ja, vi har spurt, mange ganger og alle svarer det samme. 


Fra Varanasi til Agra
Fra Varanasi til Agra tok vi tog, på «sleeper class». Jeg kan offisielt kalle meg en ekte backpacker, nå som vi har tatt alle klassene på toget; 1.klasse, 2.klasse, 3.klasse, sleeper class og seat 1.class og den laveste seat class. Det var en opplevelse i seg selv. Sleeper class likner en del på 3.klasse, bare at det er mer slitent og dårligere isolert. De som tar velger denne klassen er enten backpackere på budsjett eller indere med lite penger. Det var tilfeller av barnefamilier som delte èn seng. Vi var redde for sekkene våre da vi så en inder ved siden av oss lenke kofferten sin fast. Vi løp ut for å kjøpe lås og lenker mens vi ventet på stasjonen. Strekningen til Agra er kjent for å være full av turister, så det er nok aktive sekke-tyver som lusker rundt i busken om natta.
En bevæpnet vakt med mega gevær tok runden blant turistene og viste oss «Warning-lista». «Ikke ta imot noe mat eller drikke fra fremmede fordi det ofte inneholder gift. Du kjører denne klassen på eget ansvar. Pass godt på sakene dine, bruk lås og lenke.» Jeg ble litt stresset og savnet 1.klasse. Der er livet litt enklere... Men ingen ble forgiftet vel og merke, og jeg tok til og med sjansen på å kjøpe masala chai.
Det er tre senger i høyden på hver sin side i åpne «lugarer» og to senger på tvers (på andre siden av midtgangen). Vi fem jentene som reiser sammen, sov i samme lugar, sammen med en fremmed indisk mann. Det er ganske kaldt om natten siden det er så dårlig isolert, og man får ikke noe sovemidler, så vi måtte kjøpe tykke tepper for å overleve natta. Jeg sov også med klær og sko, og allikevel så frøs jeg.
Heldigvis var det kakkelakk-fritt, som er min største frykt. Men det løp masse mus rundt på gulvet, og oppå meg når jeg sov. Litt ekkelt, men fokuser på det positive; jeg vil heller ha mus enn kakkelakker! Jeg sov nede, og vinduene kunne åpnes fra utsiden, noe som er ganske ubehagelig, da kan jo hvem som helst åpne opp, titte inn og touche deg når vi stopper på stasjonene. Men det var ingen i løpet av natta (som jeg vet om, vel å merke) som åpnet vinduet uten ifra. Jeg våknet flere ganger om natten, og den ene gangen så jeg plutselig at det satt en fremmed inder på den ene senga vår. Jeg syntes det var litt ubehagelig, og satt og passet på litt så han ikke skulle stjele noe, men han gikk av på neste stopp så da var det greit. Neste gang jeg våknet, lå det en mann på gulvet, mellom sengene våre, inne i vår åpne lugar. Jeg ble nok en gang satt ut og var redd for tingene våre. Men det så fortsatt ut som sekkene stod urørt, og i enden av turen var det ingen som savnet noe heldigvis.
Vi stod opp kl.05.30 da vi skulle være fremme i Agra kl.06. Vi gjør oss klare og sitter med sekkene våre når klokken blir 06, og i det vi er klare for å gå av toget spør noen andre backpackere oss om vi skal til Agra, og forteller at vi ligger to timer bak skjemaet. Kjipt siden vi hadde pakket sammen «sengene» våre og sekkene var ikke lenger i lenker, så sove kunne vi ikke gjøre...
Da toget kom frem til Agra togstasjon, hvor toget ikke har stoppet, men nådd plattformen, og allerede her begynner tuktuk sjåfører å løpe etter vogna! Serr! De så oss hvitinger gjennom vinduet, tok tak i vinduet og løp langs vårt vindu helt til vi stoppet. Hjelp, creepy. Men ja, vi endte jo faktisk opp med å kjøre med han, så det funker jo tydeligvis. Shit mann, det er det man kaller hard bransje!

Agra - Taj Mahal (Taj = Krone, Mahal = Palass)


Man kan ikke dra til India og ikke se Taj Mahal! Vi tok oss en dagstur for å få med oss et av verdens syv underverker. Jeg skjønner hvorfor turister vanligvis ikke blir i Agra og foretrekker dagstur; Tuktuk sjåførene var aggressive, folkemengden var voldsom, selgere var ekstra innpåslitne, det var ekstra mange tiggere og enda mer søppel! Taj Mahal inntektene går tydeligvis ikke til å opprettholde byen, noe man kanskje kunne håpe. Det kostet 10 rs for indere, og 750 rs for turister å komme inn på Taj.... Turistpriser ja, men på en annen side betaler inderne skatt, så de betaler allerede for å opprettholdelse.
Taj Mahal var flott og stort. Akkurat som på bildene. Masse masse turister. Vi hadde guide med oss hele veien. Det tok 22 år å bygge Taj, et mausoleum av marmor, og den inneholder ulik steiner fra mange steder i verden. Taj Mahal ble bygd i 1631 av Shah Jahan til minne om hans "yndlingskone" Mumtaz Mahal. De ligger begge begravet inne i Taj idag.



Marmor



Da vi var ferdig med Taj, skulle vi ta taxi til Dehli. Vi hadde bestilt stor taxi til fem personer. Da vi kommer til taxi-stedet, blir vi henvist til en vanlig personbil, med plass til fire passasjerer uten plass til alle våre store sekker. Taxi-mannen sier det er plass til alle oss fem for fire går jo i baksete. Vi prøver å si at når det er tre belter, betyr det at det kun er tre som skal sitte der. «Nei det gjelder ikke i India. Vi bruker ikke belte. Det er plass til fire bak». Det tar 4 timer å kjøre til Dehli, så å sitte fire stykker bak blir uansett veldig slitsomt i lengden. Vi hadde dårlig tid siden vi skulle rekke et tog i Dehli, så vi hadde ikke tid til å finne et annet taxi-firma, så vi fikk tildelt en større bil etterhvert, med plass til alle pluss bagasje, men det ble veldig mye dyrere.... Så folkens, tips hvis dere skal ta taxi fra Agra til Dehli: sjekk bilen først eller ikke kjør med A.K. Tour & Travels....
Oppi alt taxi-tullet kom tidenes lyspunkt! På vei til Dehli sa til sjåføren vår at vi trengte å stoppe på et sted for å kjøpe mat og gå på do. Han kjører forbi masse restauranter og vi skjønner ikke hvorfor han ikke stopper. Vi spør, og han sier «3 minutter...». Og ja, han visste hvor han skulle stoppe for å si det sånn! Tidenes stopp i hele mitt liv! Haha, ikke som no rasteplass på vei opp til bestemor i Tydal i påskeferien for å si det sånn! Vi stopper på et sted med mange vestlige fastfood restauranter, og doen, å fy søren, den doen! Sweet, sweet, Moses, det er det vakreste jeg har sett på lenge. Seriøst, etter å ha driti i et høl og lukta piss på hvert hjørne i fire måneder, så kommer du til det der; det reneste doen du har sett i hele ditt liv, hvor det luktet sitron, det jobbet en dame på doen som trykket på vasken for deg, tok ut såpe for deg, ga deg tørkepapir og kaster papiret for deg! Shit mann! Jeg kunne blitt boende på den doen! Det var kanskje den største kontrasten jeg noensinne har opplevd. Etter det etterlengtede do-besøket (ville egentlig ikke gå derifra), så gikk vi ut i restauranten, mens vi ventet på take-away gikk vi rundt juletreet de hadde i restauranten og sang «Glade jul». Ja, vi var overlykkelige over den doen. De hadde gjestebok hvor mange fra hele verden hadde kommentert den fantastiske doen, «Worlds nicest toilet», «The cleanest toilet in India». Og ja, vi skrev selvfølgelig også i boken. «My ass just had an orgasm».

Vi blir fort tvunget til å lande på jorda igjen da vi setter oss tilbake i bilen og finner ut hvor dårlig tid vi egentlig har før toget vårt går. Det var mye trafikk og mye kø. Vi skulle rekke et nattog 22.20 videre til Haridwar, og når klokken nærmer seg 20.10 er vi superstresset fordi togene er ganske presise og venter ikke på noen. 22.15 kommer vi frem til stasjonen og maratonløper (!) med stor sekk på ryggen og liten på magen, og prøver å finne riktig plattform. Indere er hjelpsomme men du kan ikke ta for gitt at det de sier er riktig. De kan bare si ja og nikke når de egentlig ikke har peiling eller forstår hva du sier. Derfor måtte vi løpe fra plattform til plattform for å finne den riktige inderen som sier den riktige ja`en. Vi måtte splitte oss for å ha en sjans på å rekke det. Jeg fant en annen backpacker som kunne fortelle meg at dette var riktig tog. Hurra hurra hurra! Vi rakk det, akkurat, svett som om jeg hadde løpt maraton og rød i trynet som om jeg hadde hoppet høyde. Shit mann. Drama!


Risikesh



Vi tok buss med en gang vi kom til Haridvar videre til Risikesh, som er kjent for å være en backpacker ektremsport by! Risikesh er også en hellig by hvor man ikke får tak i egg eller kjøtt i hele byen. Også her finnes elva «Ganges». Risikesh er spesielt kjent for yoga og meditasjon, noe vi så mye til. Mange backpackere som drar hit for det. Det er ikke helt min greie men jeg tok massasje da. Min type meditering =) Jeg gikk heller for ekstremsportdelen istedet og kastet meg utfor stupet, nok en gang, denne gangen var strikkhoppet på 83 meter. Like redd denne gangen! Og like mye adrenaline kick som sist!
Vi hadde også planer om whitewater rafting, men siden det var vintersesong var det dessverre for kaldt i vannet og dårlige bølger.
Ellers gikk vi en lang tur gjennom byen til Ashramet hvor Beatles tidligere har bodd og spilt konsert. Det er jo litt kult...

Beatles Ashram


Siste stopp - Dehli

Tilbake igjen til Dehli en dag, før hjemreisen starter 12.desember. Vi hadde meldt oss på guidet tur av gatebarn og deres hverdag rundt i Dehli. Alle guidene har tidligere vært gatebarn selv. «Salaam Baalak Trust» heter organisasjonen som samler inn penger og hjelper gatebarna. Kailash, guiden vår sa han ikke visste hvor gammel han var fordi det finnes ingen papirer på da han ble født. Han trodde han var rundt 20 år, og når folk spør når han har bursdag, sier han alltid imorgen, «Feir hver dag som om det var din bursdag!"
Kailash fortalte at mange barn rømmer hjemmefra, bl.a på grunn av fattigdom, misbruk, vold, arrangert ekteskap. Han fortalte at mange rømmer hjemmefra i håp om å bli bollywoodstjerner, og han viste oss hvordan de kunne jobbe og tjene penger, blant annet gjennom resirkulering.




På turen gikk vi forbi en bakgate med bilder av de ulike hindu-gudene hengende på veggen. Vi skulle gjette hva som var grunnen til at disse bildene hang der.... Bildene hang der for at ikke folk skulle tisse på veggen. Inderne respekterer gudene, så nå er den veggen «ren». Haha, genialt. De har knekt koden. Synes de skal dele ideen med resten av India, så slipper hvert hjørne i landet lukte utedo....

På tilbake til hotellet testet vi ut metroen, som kun er to år gammel i India. Er ikke så mange som tar metroen enda, og det er en behagelig atmosfære under jorden, sammenliknet med kaoset overfor. Det finnes egne kvinne-vogner på metroen, noe som var veldig kjekt siden vi er dritlei av å bli strirra ned av indiske menn. Det sier litt når det er nødvendig å ha egne kvinne-vogner, dette gjelder også på tog, og man skiller mellom mann og kvinne når man skal gjennom sikkerhetskontroll på togstasjon og flyplass. På en måte er det trist at det finnes fordi det betyr at det er nødvendig! Men på en annen side, når det først er tilfellet, er det knallbra at de faktisk har det! Jeg følte meg sykt mye tryggere da jeg satt i kvinne-vogna, og bare kan slappe mye mer av og ikke måtte se ned i gulvet hele tiden, for hvis du ser opp, møter du mange ubehagelige blikk, og hvis du prøver deg på stirreleken, taper du! Du har ikke sjans, for de gir seg ikke!

Home, sweet home! Tilbake i Norge. Deilig! Det har vært en veldig opplevelsesrik og spennende reise, og  jeg er fornøyd med oppholdet! India er et land jeg anbefaler å besøke. Men samtidig blir man lei og veldig sliten av alt kaoset, maset og oppmerksomheten! Jeg føler jeg veldig mett på India nå og tror ikke jeg har planer om å reise tilbake. Bra erfaring, men tror jeg har fått gjort og sett det jeg har behov for i det indiske kongeriket. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute. 

The end!


søndag 9. desember 2012

Udaipur, Bundi, Dehli



Udaipur er den såkalte hvite by, også sett på som Indias fineste og mest romantiske by (noe jeg er enig i!) Byen har en rolig atmosfære, med flotte og (nesten) bare hvite murbygninger (hvor Bond-filmen Octopussy ble spilt inn). Byen var fin, men trafikken og kjøringen i de små gatene var typisk indisk-style. Vi holdt på å bli påkjørt gjentatte ganger. Vi bodde på Hotel Kesar Palace, et fint og koselig hotell. Vi bodde på rooftop leilighet, med lake view, backpacker luksus med andre ord! Kostet 30 kr pr person natta! Helt konge!

Første dagen ble det sightseeing, hvor vi var innom Jagdish tempelet og City Palace. Vi tok Henna tatoveringer (varer i 1-2 uker), og vi feiret bursdagen til Inger på den flotte restauranten Ambri.
Henna tattis


Neste dag tok båttur på sjøen, rundt “floating Lake Palace”, som er et flott og dyrt hotell som vi ikke hadde råd til å besøke. Vi ble intervjuet av en indisk nyhetskanal på båten, om hvordan båtturen var, og hva vi synes om Udaipur. Det var vanskelig å svare kreativt, da det var en ganske stusselig båttur og de stilte samme spørsmål til alle.
Nyhetskanalen
Lake Palace


Siste dagen tok vi gondolbane oppover til byens utkikkspunkt.




Bundi
Møte med Bundi var dessverre litt skuffende.....



Random søt hund


Det var generelt lite å finne på og dårlig kundeservice. Hotellet vårt, RN Haveli, var veldig dårlig. Frokosten vi bestilte var frossen og ustekt, og de hadde ikke melk når vi ønsket hot chocolate og Masala Chai. Når vi dro, spurte de til og med om doen vår var ren, om de trengte å rengjøre den før de nye gjestene kom (do I need to say any more...(med Chandler Bing tonefall....))
Vi var en tur på sightseeing rundt i den lille byen, og så Garh Palace og Taragarh Fort. På kvelden bestilte vi Nutella toast som take-away og låg i senga og så på Love Actually 1.desember.
Walk to Taragarh Fort

Søt indisk gutt som poserer flittig


Delhi

Fallskjerm? Nei. Strikkhopp? Nei. Haidykking? Nei. Sykkeltur i Dehli? Ja! Det var ca like adrenaline kick som da jeg hoppet i strikk....

Vi var på dagstur innom Dehli, på vei mot Varanasi (vi skal tilbake til Dehli de siste dagene av reisa). Rett fra nattog kl.05.30, dro vi på 3 timers sykkeltur, sightseeing Delhi rundt. Med vår australske guide, og en «inder-bakerste mann» som passet på oss, tråkket vi en runde rundt byen, innom ulike turistattraksjoner. Gjennom «Shah Jahan tour» fikk vi se Old Dehli, Red Fort, Jama Masjid, Fatehpuri Mosque, Spice market, Madras colony. Vi stoppet og spiste indisk frokost på Karim`s restaurant.
Det var både spennende og skummelt å sykle i den indiske, kaotiske trafikken. Man starter syklingen såpass tidlig for å slippe unna den verste rushen, men det er uansett fullt i gatene i India! Kl.05 i India er det like mye folk i gatene som det er kl.16 i Norge. Vi måtte bruke ringeklokka på sykkelen mye, noe som jeg har lengtet etter å gjøre mens jeg har vært her (siden alle og en hver tuter på meg 24/7!!) Endelig var det min tur! Wohow! Men hornet redder deg allikevel ikke fra en galoperende hest eller en sulten ku, så beina i bakken og bremsene i bånn var likevel livsnødvendig.
Det var en fin måte å få sett byen på, men vi så mange kjipe ting på veien; Guiden vår tråkket på en rotte, en tuktuk kjørte på en valp, en syklist kjørte på en katt, og vi så et lik liggende i veikanten. En nokså kaotisk men ikke uvanlig dag i India!

Dehli by bicycle

Red fort

Fatehpuri Mosque

Resten av dagen satt vi bare og roet ned på en vestlig cafè. Vi var utslitte! Noen få timer og det var nok Dehli for denne gangen! Jeg skjønner hva folk mener når de sier at man ikke har lyst til å være lenge i Dehli, at man fort vil mislike India ved å tilbringe for mye tid her. Too much drama for me!

Reisa går videre til den hellige byen Varanasi......


søndag 2. desember 2012

Pushkar!


I byen Pushkar i staten Rajasthan var vi med på årets happening, Kamelfestivalen 2012. Den varer en uke tilsammen, men vi var der bare de to siste dagene. Pushkar er en liten by som vanligvis er ganske rolig, men det så ikke vi noe til. Det var fullt i gatene og masse folk overalt.
Den første dagen dro vi på to timers kamelsafari, hvor vi satt på kamelryggen rundt byen. Litt ørken, litt village, så litt kuer og geit, og hund, og kameler. Skikkelig safari med andre ord! Fin tur men litt lenge med to timer. Støl i rumpa etterpå! Vi møtte på en ung gutt, Sona, som solgte armbånd på gata. Vi ville ikke kjøpe armbånd men han inviterte oss inn på et lite besøk i hans indiske hjem. Vi blir med til hans rosa hjem og får hilse på hele familien hans. Her sitter søstrene og baker Paratha (brød) og vi får smake. Itillegg får vi Masala chai, den beste teen (den hemmelig oppskriften er masse sukker og melk. Masala chai på restaurant er ikke god, du må kjøpe den på gata eller hjemmelaget!) Sona viser oss albumet sitt fullt med hvite turister som har vært i huset hans. Dette har han tydeligvis holdt på med i mange år. Det var kjekt å se hvordan de bor, men samtidig ble det litt business ut av det. Mens vi var der tok han frem armbåndene sine igjen og viste frem bilder av «Henna tatoveringer», som søsteren hans driver med. Det var hyggelig, men man følte at man også måtte kjøpe noe når man var der.
Kamelsafari


Siste dag av festivalen var den store happeningen, avslutningsseremonien! Det tok helt av! De fortalte at flere tusen mennesker fra byen og utenfor kommer bare for å få med seg denne seremonien. Vi ble til og med advart av Sona: «No, you should not go, its caos and too much people». Vel, vi ville ikke gå glipp av årets event, så dette måtte vi få med oss. Med sekkene på magen og hendene svette og klamret sammen, gikk vi ut i denne kaotiske folkemengden. Jeg følte meg nesten som Simba i Løvenes Konge (der han nesten blir løpt ned av gnuer...) Det var folk overalt i gatene, og vi fant fort ut at vi kunne ikke ta hovedveien ned til stadion, hvor seremonien skulle ta plass. Vi tok «bakgaten» og kom levende frem. Vi så alle menneskene og tenkte at vi har ikke sjans til å få sitteplass, eller ståplass og i det hele tatt se noe! Men merkelig nok ser vi masse ledige plasser på stadion på andre siden, mens flere tusen stod og satt på bakken langs sidene. Hvorfor er de stolene der borte ledige? Fordi det er i solen? Ingen vil sitte i solen? Okei, men vi vil sitte, så da går vi og setter oss der. Når vi kommer over på andre siden, til de ledige plassene, legger vi merke til at det er kun er hvite som sitter der. Shit, da forstod jeg det. Det var holdt av masse stolplasser på stadion til hvite, europeiske turister! Inderne måtte stå i en svett klynge, most oppi hverandre og sitte på bakken. Alle kom ikke engang inn fordi det var så fullt, samtidig som det er masse ledige stoler på den hvite tribunen! Shit, jeg ble flau! Her kommer jeg sent og var «langt bak i køen», så slipper jeg rett inn til VIP plassene. Politiet stod og passet på med stokkene sine at ingen andre enn hvite skulle komme på denne tribunen. Jeg følte meg skikkelig dust når jeg satt der. På måten indere så på oss, følte jeg meg overlegen, ego og rik. Jeg skal ikke lyve, det var jo digg å bare komme forbi alle sammen og sette seg på kongeplassen. Men kunne ønske jeg var så kul at jeg satt meg ned på bakken sammen med inderne eller stelte meg bakerst i køen....
Den hvite, tomme tribunen....

... ved siden av den fulle hvite tribunen

Den indiske "tribunen"


Seremonien starter med de hvite, europeerne vs indere konkurranser. Først ut var vannkrukkebæring konkurranse! Jeg melder meg som frivillig. Det var førstemann til å løpe i mål, ca 15 deltakere, med vannkrukke på skulderen (ja man fikk lov til å holde den oppe med hendene). Halvparten av deltakerne er frivillige indere fra publikum og andre halvpart er hvite turister. Jeg hører startskuddet og løper for harde livet! Jeg ser ingen foran meg, når målstreken, en mann kommer bort til meg og holder opp hånda mi, og etter litt spekulering får jeg vite at jeg kom på 2.plass, og var så nærme 1. at de måtte diskutere det. Men 2.plass er jo bra! Ble intervjuet av indiske tv-kanaler, magasiner og aviser, og fikk pokal og diplom og navnet mitt ropt opp på høytaler på festivalen foran flere tusen mennesker. Mange kom for å gratulere meg og ta meg i hånden.  Jeg er offisielt kjendis i Pushkar!

Go, go, go
Kjendis
Pokal og diplom



Jeg hadde akkurat satt meg ned fra premieutdelingen, før neste konkurranse begynner. Tautrekking! Jeg sier ellers takk til deltakelse, tenkte å gi meg på topp, men nei, jeg måtte være med fordi jeg var som en okse, fikk jeg beskjed om. Jaja, ok, jeg blir med. Jeg ble plassert bakerst som «ankeret», som de kalte det, og ga meg hovedansvaret. Jeg fikk lært tautrekking-teknikk av politimenn, hvordan jeg skal dra og hvordan jeg skal stå stødig. Startskuddet går og jeg drar og holder igjen alt jeg klarer, men indiske kvinner er sterke! Alt det manuelle arbeidet og all bæringen de driver med, selvfølgelig tar de oss svekle-maskindrevne-folka. Europeerne tapte, inderne vant og publikum jubler =) Vel fortjent seier!
Tautrekking


Etter lekene er det en storslått parade med kameler, dansere, kostymer, og korps. Så var det kamelrace! Det satt menn oppå hver sin kamel, og det var førstemann til mål. Først trodde jeg det var meningen å dytte de andre av kamelen sin, fordi noen datt av kamelen. Det var litt dramatisk synes jeg. Men det var visst ikke poenget, bare uflaks, tror det gikk bra med han. Festivalen ble avsluttet med horse-race og cattle-konkurranse. 
En spennende opplevelse og vel verdt besøket =)

Parade

Kamelrace