Klassetur til Auroville!

Forrige uke var vi på klassetur til Auroville, som ligger rett ved Pondicherry. Det var en spennende og interessant opplevelse! Her lever mennesker i «harmoni med naturen». Auroville er et sted hvor alle, uansett nasjonalitet, rase, kjønn, religion, politikk, skal se på hverandre som en del av èn og samme menneskehet, at alle er like mye verdt. Auroville ble oppstartet i 1968, av «The mother» i håp om at dette konseptet en dag vil spre seg ut i større deler av verden. Det er rundt 2000 som bor der og alle jobber frivillig uten lønn. Alle bidrar sammen til å opprettholde samfunnet, og sammen får de alt til å gå rundt (Meget interessant!) Matrimandir (det som ligner på en stor golfball på bilde, og ja, den er faktisk laget av ekte gull!) er «midtpunktet» i byen, hvor man drar for å finne sin egen fred og bevissthet. Vi fikk ikke lov til å gå inn, fordi det skal ikke være en turistaksjon men et sted hvor folk kan komme og finne sin indre fred. Jeg liker konseptet og synes det er kult at noen har startet et slikt prosjekt. Det blir spennende å se i fremtiden om det utvikler seg videre ut i verden...

 

Langhelg i Pondicherry: to bursdager, White sensation party og surfekonkurranse!

Forrige helg var fullpakket med to bursdager, White senzation techno-poolparty og surfekonkurranse!

På torsdag var den første bursdagsfeiringen. Det er allerede tre stykker av oss som har hatt bursdag her nede de to siste ukene. Hver gang noen har bursdag, stiller mannskapet på Kailash Bech Resort opp (hotellet skolen vår ligger) med kake, blomster og godteri! De er utrolig søte og snille mot oss. Kvelden ble feiret med stor felles middag på Le Cafè, en finere fransk restaurant, hvor det egentlig var ganske dyrt. Jeg betalte hele 420 rupies (42 kr) for biff! Man får virkelig pengeverdien snudd på hodet her i India hvor alt er så billig! Vanligvis koster en middag mellom 100-200 rs, og da føles 400 plutselig veldig mye. Det er på en måte litt «like» priser her som i Norge på den måten at det som koster 100 rs her, hadde kostet ca 100 kr i Norge. Jeg begynner å bli litt lei indisk mat til tider, så det blir litt utskeielser inni mellom (kjøtt!) Blir litt for mye veggshi og chicken!

Fredag var det ny bursdag. Den ble feiret på takterrasen til det ene leilighetskomplekset her, Singh House, hvor de «eldre» bor. Alle hadde med hver sin rett slik at det ble koldtbord. Dresscode: «indian», så de fleste kom i sari eller punjabi.

Det søte og hyggelig mannskapet på Kailash :)

Min dyre biff til 42 kr

Bursdagsbarnet :)

Forrige lørdag var vi 12 stykker som dro på White Sensation party! Vi tenkte det ville være interessant å dra på en sånn type fest her fordi man ser lite til festing ellers i Pondicherry. Det finnes ikke utesteder, og man ser nesten ikke folk ute i gatene etter kl.22-23. Hvis vi har fest på takterrasen vår, må vi ha det rolig og skru av musikken etter kl.22. Kvinner spesielt skal ikke vise seg ute etter kl.22, og heller ikke drikke alkohol. White Sensation Techno-poolparty med Dj Bobby (som visst nok skal være en av Sør-Indias beste dj`er! Og ja, han har faktisk egen faceook side), og festen tok plass i Auroville som ligger rett ved Pondicherry, hvor "folk lever i harmoni med naturen". Tenkte det ville bli meget interessant å dra på White sensation party (google det mamma og andre som ikke vet hva det er...) på et slik sted, så det måtte sjekkes ut! Det som også var gøy var at det var White sensation party i Oslo akkurat samme dag! Jeg skulle booke billetter for oss og ringer arrangøren men legger på ganske fort da jeg nesten ikke hørte eller forstod noe av det han sa. Han sender meg melding rett etterpå, og vi ble sittenede å tekste masse frem og tilbake angående billetter og hele opplegget. Først var prisen 1000 rs pr person, så ble det 500 rs etter å ha tekstet litt, og når han fikk vite at vi var norske, ble billettene gratis med transport til og fra. Folkens, vi er tydelig ikke i Norge lenger! Welcome to India -> Personlig, småskala samfunn :)

Førsteinntrykket av festen var egentlig ganske stusselig... Etter å ha kjørt gjennom en laberint av en hage, gjennom en «bomstasjon» og høre bassen på milevis avstand, kom vi til slutt frem til to store basseng, Dj Bobby i hjørne, litt discolys på sida og kanskje rundt 30 mennesker som stod og hang rundt bassenget. Ikke heeeelt som arrangementet i Oslo (hvor mange tusen mennesker samles i Telenor Arena...) Men Dj Bobby spilte overraskende bra musikk og det var god stemning utover kvelden! Det kom mye flere folk, det var sikkert rundt 150 der til slutt! Vilt! Det var vel egentlig vi hvitingene som lagde hele festen. Det var noen andre hvite franske der, ellers mest indiske gutter (ingen indiske jenter!). Så vi ble jo midtpunktet kan du si. Men opplevelsen blir så gøy som man gjør det til selv, så vi hadde det veldig moro! En spennende og morsom opplevelse :) Jeg kan ihvertfall si til folk at jeg har vært på White sensation party i India, og det er det ikke mange som kan! :)

Dj Bobby!

White!

Party in da house!

På søndag sjekket vi ut surfekonkurranse i Pondicherry. Quick silver sponset arrangementet og det var internasjonale surfere i ulike aldersklasser. Vi var meget spente på å sjekke ut disse surferne og håpet på å få se noen spreke indere i spido`n! (Sport er liksom ikke så veldig utbredt her i India, vi ser så og si aldri noen indere trene eller drive med sport, så vi tenkte det kunne være interessant å få med seg. Men det skal sies at jeg faktisk har sett en mann her jogge(!) og tre kvinner powerwalke! Nasjonalsporten i India er cricket.) Surfe-arrangementet skulle vare til 6 pm stod det på programmet. Det var masse folk ved stranda når vi kom dit i ett-tiden og vi setter oss ned klare til å sjekke ut surferne. Vi ser det er lite bølger, men venter i spenning da flere går ut i vannet med surfebrettet under armen. Men det skjer lite annet enn at de leker seg litt i bølgene sammen med masse barn som spretter rundt. Etter å ha sittet der i en-to timer så spør vi noen når finalen begynner. «It`s over. Finished!» Jepp, welcome to «indian time».

Ingen indiske surfere dessverre

Kjendistilværelse i Pondicherry!

Vi hvitinger får mye oppmerksomhet av lokalbefolkningen her nede. Folk stirrer, visker, peker, tar bilde med oss og av oss, tuter og roper. Men mange indere er også veldig glad i å bli tatt bilde av. Hvis jeg tar opp kameraet og skal ta bilde av stranda for eksempel, så stiller folk seg opp og poserer skikkelig! Haha, det er like gøy hver gang. Og barn spesielt synes det er kjempeartig å bli tatt bilde av, og det er superstas å få se bilde etterpå!:) De er så skjønne!

Men man blir inni mellom litt sliten av all oppmerksomheten. Jeg skjønner hvordan Britney og Brangelina har det, for å si det sånn... Den største fanklubben er spesielt slitsom, som består av selgerne og tiggerne.... de blir man ikke så lett kvitt! De aller største fanene har faktisk dratt meg i armen og hengt etter meg til tider. 

Vi har også en sjåfør, Jenna, som er tilgjengelig til alle tider og kan kjøre oss hvor vi vil. Det er fint å ha en sjåfør man stoler på, spesielt om kvelden/natten hvis vi trenger å komme oss hjem, fordi det er mange sjåfører som drikker alkohol om kvelden selv om de er på jobb! 

Vår privatsjåfør Jenna

Vi har en egen dørvakt, Ashraf som passer på leilighetskomplekset vårt 24/7. Han er veldig hyggelig, men det er ikke alltid like lett å forstå hva han sier da engelsk kunnskapene ikke er helt på topp.... Her om dagen spurte jeg han om håndkle mitt jeg savnet fra vaskeriet. Så ringte han vaskeri-damen og sa til meg «Coming coming, sit sit» (ja, man skal alltid sitte ned! Overalt hvor man er, hvis man skal vente på noe, så skal man sitte, og hvis du ønsker å stå blir de fornærmet!) Så gikk jeg ut ifra at hun skulle komme nå mens jeg satt og ventet. Men etter ca en halvtime så spør jeg igjen, og da var svaret «No no no, not coming». Så det blir fort misforståelser og forsinkelser! "Indian time" er det noe som heter er nede; ting tar tid, og 5 minutter er som oftest 30 minutter. Og det forklarer egentlig hele sitte-greia!

Husmannen vår, Ashraf :)

Vi har de fineste bussene i hele Pondi! Vi har faste skolebusser som kjører oss til og fra skolen hver dag. Vi har det meget behagelig på disse bussene. Derimot alle andre som kjører buss her, har det ikke så behagelig. De lokale bussene er som oftest uten vinduer, noen også uten dører, og de er ofte så stappfulle at folk så og si henger utenfor bussen. Vi ser ofte tuktuk som er stappfulle av barn som skal til skolen. Vanligvis (som i våre hvite rumper) er det plass til tre stykker i en tuktuk, mens når de brukes som skolebuss er det "plass" til ti! Det er også mange foreldre som kjører barna sine til skolen på motorsykkel, ofte fire stk på samme sykkel, kvinnene sitter sidelengs i sari, alltid uten hjelm!

Legg merke til skolesekken og de kule solbrillene på motorsykkelen :)

Fire på en motorsykkel!

Incredible (& crazy India)

Denne kua må være den helligste i hele Pondy! Dette er ca den eneste grønne flekken i hele byen på 293 km2! Jeg kaller den Queen Elizabeth the third!


Det bilde jeg hadde av Pondicherry før jeg kom hit, var dette:

Trodde Pondicherry var en fredlig, rolig, liten by, strand, behagelig atmosfære.... 

Disse bildene^ er tatt i Pondicherry men bare som en mini-flekk på vei til skolen. Resten av byen ser mer slik ut: 

C-R-A-Z-Y

Fem i bredden på motorveien! Sykler, fotgjengere, traktor, lastebil, tuktuk, biler, moped, skuter, kuer, hunder....

Sykt masse folk overalt!

Søppel overalt!

Konklusjon:

India er kaos, men også meget eksotisk, spennende og ikke minst fargerikt! 

Skolen vår, Kalisha beach hotel

Resepsjonen

Her spiser vi frokost og lunsj hver dag

Roof top!

Her kan dere se bilder av leiligheten jeg bor i.... Toppleiligheten i ett av tre leilighetskompleks, Maison Raja. Her bor jeg sammen med fem andre, med tre rom og to bad... Alle rom har aircondition, vifte og internett. Men  nettet tåler ikke akkurat mye oppmerksomhet om gangen.... =P

Roof top! Her sosiale eventer tar plass :)

Indere er hjelpsomme!

En ting jeg har funnet ut er at indere er veldig hjelpsomme! Hvis man stopper og spør noen om veien, gjør de alt de kan for å hjelpe deg. Hvis ikke de vet veien, så henter de noen som gjør det. Ofte ender man opp med en gjeng på seks stykker hvor alle kan litt og tilsammen får man den hjelpen man trenger. For eksempel en dag vi kjørte tuktuk, så visste ikke sjåføren helt hvor vi skulle og vinket inn en som kjørte forbi på motorsykkel, altså i fart, og han stoppet for å hjelpe oss. Fasinerede! Norge har noe å lære av inderne akkurat der!

En annen ting jeg har funnet ut: India er globalisert! Pizza hunt er borti gata og Dove såpe, nestlè kaffe, lòreal sminke, barbie colgate tannkrem, nutella sjokoladepålegg, har alle inntatt plass på det lokale supermarkedet her i Pondicherry. Men Mc`ern har jeg ikke sett enda da... må nok vente til de større byene tenker jeg... har hørt man får ris til Big Mc`en her, så det må nesten sjekkes ut! Dopapir, btw (mamma, det betyr by the way...) er luksusvare og er veldig dyrt. Kanskje dyrere enn Norge til og med. Det er vanlig å bruke enten venstre hånd (derfor skal man ikke hilse eller spise med venstre hånd) eller skylle seg bak med minidusj, som pleier å henge ved siden av doen (ja jeg regner med de lufttørker etter skyllingen...)

Alle kremer, hudkrem, solkrem man får kjøpt her, inneholder blekingsmiddel (inderne vil bli hvitere, har hørt at de ser på seg selv som skitne fordi de er mørke) mens vi hvite vil bli brune, så jeg hamstra kremer hjemme fra Norge før jeg dro.... Man må alltid sjekke dato på det meste man kjøper her nede, både produkter og mat. Masse har gått ut på dato og ofte for lenge siden. De selger for eksempel solkrem som har gått ut for mange år siden, noe som betyr at effekten er mye svakere. 

Det finnes ikke søppelkasser her! Det er frustrerende! Når man er ute og har noe søppel så må man gå rundt med det i hånda, veska eller kaste det på bakken, som da alle inderne gjør. Jeg vil helst ikke å gjøre det, så som oftest blir jeg bærende på det og kaster det i søpla når jeg kommer hjem til leiligheten. Hvorfor det ikke finnes er fordi de ikke har et velutviklet infrastruktur som tar seg av søpla som i Norge (søppelbiler, gjenvinning, søppeldynga). Forresten, det finnes noen få søppelkasser nede langs stranda, i et finere/rikere område... 

På fredag var vi ute og spiste velkomstmiddag alle sammen, 50 stk. Vi leide hele restauranten og skolen betalte måltidet. Kos :) Etterpå hadde vi en liten fest på "roof top" hvor jeg bor. Eller, fest og fest, vi hadde ikke høytalere så det ble ingen musikk, og det skal være stille etter kl.00 så det ble mer rolig, snakke-bli kjent sosialisering =P

På lørdag hadde vi "riddle race", eller Pondicherry amazing race som det egentlig var. Vi ble delt inn i grupper på fem og fikk et ark med ulike oppgaver og steder vi skulle finne og samle inn bokstaver. "Dra til buss terminalen" "Finn Gandhi statuen", "kjøp en chai te og finn ut hva det tamilske ordet er", "dra til Ganesh tempelet, finn elefanten og hva den heter" etc. Mange morsomme oppgaver, vi måtte spørre lokalbefolkningen om hjelp. En fin måte å bli kjent med byen på! Vi hadde vår egen guide på turen - vi fikk en tuktuk til å kjøre oss rundt, hele runden, og han ble med oss og tok bilder og sånn. Vi stappet oss inn i en tuktuk, som normalt bare har plass til tre, men "indian style" kjører man fem i en! Jeg har sett mange tuktuk som blir brukt som skolebuss (!) og da snakker vi sikkert 10 stk i samme tuktuk.

Gandhi statuen bak (dårlig bilde, jeg vet =P)

Det er regnsesong nå mens vi er her og det merkes! Det har ikke regnet så mye, men når det først regner, tar det helt av! S-T-O-R-M! Det har foreløpig kun regnet om kvelden/natta to dager, så vært heldig foreløpig... planer om å skaffe meg en regnponcho...

Avslutter denne gangen med å si: Formen er fin. Frisk som en fisk. Bakteriene har ikke knekt meg enda.....

Fire stk er vanlig å kjøre på moped!

Basseng på skolen :)

Kuer i gata....