Kjendistilværelse i Pondicherry!

Vi hvitinger får mye oppmerksomhet av lokalbefolkningen her nede. Folk stirrer, visker, peker, tar bilde med oss og av oss, tuter og roper. Men mange indere er også veldig glad i å bli tatt bilde av. Hvis jeg tar opp kameraet og skal ta bilde av stranda for eksempel, så stiller folk seg opp og poserer skikkelig! Haha, det er like gøy hver gang. Og barn spesielt synes det er kjempeartig å bli tatt bilde av, og det er superstas å få se bilde etterpå!:) De er så skjønne!

Men man blir inni mellom litt sliten av all oppmerksomheten. Jeg skjønner hvordan Britney og Brangelina har det, for å si det sånn... Den største fanklubben er spesielt slitsom, som består av selgerne og tiggerne.... de blir man ikke så lett kvitt! De aller største fanene har faktisk dratt meg i armen og hengt etter meg til tider. 

Vi har også en sjåfør, Jenna, som er tilgjengelig til alle tider og kan kjøre oss hvor vi vil. Det er fint å ha en sjåfør man stoler på, spesielt om kvelden/natten hvis vi trenger å komme oss hjem, fordi det er mange sjåfører som drikker alkohol om kvelden selv om de er på jobb! 

Vår privatsjåfør Jenna

Vi har en egen dørvakt, Ashraf som passer på leilighetskomplekset vårt 24/7. Han er veldig hyggelig, men det er ikke alltid like lett å forstå hva han sier da engelsk kunnskapene ikke er helt på topp.... Her om dagen spurte jeg han om håndkle mitt jeg savnet fra vaskeriet. Så ringte han vaskeri-damen og sa til meg «Coming coming, sit sit» (ja, man skal alltid sitte ned! Overalt hvor man er, hvis man skal vente på noe, så skal man sitte, og hvis du ønsker å stå blir de fornærmet!) Så gikk jeg ut ifra at hun skulle komme nå mens jeg satt og ventet. Men etter ca en halvtime så spør jeg igjen, og da var svaret «No no no, not coming». Så det blir fort misforståelser og forsinkelser! "Indian time" er det noe som heter er nede; ting tar tid, og 5 minutter er som oftest 30 minutter. Og det forklarer egentlig hele sitte-greia!

Husmannen vår, Ashraf :)

Vi har de fineste bussene i hele Pondi! Vi har faste skolebusser som kjører oss til og fra skolen hver dag. Vi har det meget behagelig på disse bussene. Derimot alle andre som kjører buss her, har det ikke så behagelig. De lokale bussene er som oftest uten vinduer, noen også uten dører, og de er ofte så stappfulle at folk så og si henger utenfor bussen. Vi ser ofte tuktuk som er stappfulle av barn som skal til skolen. Vanligvis (som i våre hvite rumper) er det plass til tre stykker i en tuktuk, mens når de brukes som skolebuss er det "plass" til ti! Det er også mange foreldre som kjører barna sine til skolen på motorsykkel, ofte fire stk på samme sykkel, kvinnene sitter sidelengs i sari, alltid uten hjelm!

Legg merke til skolesekken og de kule solbrillene på motorsykkelen :)

Fire på en motorsykkel!