Pushkar!

I byen Pushkar i staten Rajasthan var vi med på årets happening, Kamelfestivalen 2012. Den varer en uke tilsammen, men vi var der bare de to siste dagene. Pushkar er en liten by som vanligvis er ganske rolig, men det så ikke vi noe til. Det var fullt i gatene og masse folk overalt.

Den første dagen dro vi på to timers kamelsafari, hvor vi satt på kamelryggen rundt byen. Litt ørken, litt village, så litt kuer og geit, og hund, og kameler. Skikkelig safari med andre ord! Fin tur men litt lenge med to timer. Støl i rumpa etterpå! Vi møtte på en ung gutt, Sona, som solgte armbånd på gata. Vi ville ikke kjøpe armbånd men han inviterte oss inn på et lite besøk i hans indiske hjem. Vi blir med til hans rosa hjem og får hilse på hele familien hans. Her sitter søstrene og baker Paratha (brød) og vi får smake. Itillegg får vi Masala chai, den beste teen (den hemmelig oppskriften er masse sukker og melk. Masala chai på restaurant er ikke god, du må kjøpe den på gata eller hjemmelaget!) Sona viser oss albumet sitt fullt med hvite turister som har vært i huset hans. Dette har han tydeligvis holdt på med i mange år. Det var kjekt å se hvordan de bor, men samtidig ble det litt business ut av det. Mens vi var der tok han frem armbåndene sine igjen og viste frem bilder av «Henna tatoveringer», som søsteren hans driver med. Det var hyggelig, men man følte at man også måtte kjøpe noe når man var der.

Kamelsafari

Siste dag av festivalen var den store happeningen, avslutningsseremonien! Det tok helt av! De fortalte at flere tusen mennesker fra byen og utenfor kommer bare for å få med seg denne seremonien. Vi ble til og med advart av Sona: «No, you should not go, its caos and too much people». Vel, vi ville ikke gå glipp av årets event, så dette måtte vi få med oss. Med sekkene på magen og hendene svette og klamret sammen, gikk vi ut i denne kaotiske folkemengden. Jeg følte meg nesten som Simba i Løvenes Konge (der han nesten blir løpt ned av gnuer...) Det var folk overalt i gatene, og vi fant fort ut at vi kunne ikke ta hovedveien ned til stadion, hvor seremonien skulle ta plass. Vi tok «bakgaten» og kom levende frem. Vi så alle menneskene og tenkte at vi har ikke sjans til å få sitteplass, eller ståplass og i det hele tatt se noe! Men merkelig nok ser vi masse ledige plasser på stadion på andre siden, mens flere tusen stod og satt på bakken langs sidene. Hvorfor er de stolene der borte ledige? Fordi det er i solen? Ingen vil sitte i solen? Okei, men vi vil sitte, så da går vi og setter oss der. Når vi kommer over på andre siden, til de ledige plassene, legger vi merke til at det er kun er hvite som sitter der. Shit, da forstod jeg det. Det var holdt av masse stolplasser på stadion til hvite, europeiske turister! Inderne måtte stå i en svett klynge, most oppi hverandre og sitte på bakken. Alle kom ikke engang inn fordi det var så fullt, samtidig som det er masse ledige stoler på den hvite tribunen! Shit, jeg ble flau! Her kommer jeg sent og var «langt bak i køen», så slipper jeg rett inn til VIP plassene. Politiet stod og passet på med stokkene sine at ingen andre enn hvite skulle komme på denne tribunen. Jeg følte meg skikkelig dust når jeg satt der. På måten indere så på oss, følte jeg meg overlegen, ego og rik. Jeg skal ikke lyve, det var jo digg å bare komme forbi alle sammen og sette seg på kongeplassen. Men kunne ønske jeg var så kul at jeg satt meg ned på bakken sammen med inderne eller stelte meg bakerst i køen....

Den hvite, tomme tribunen....

... ved siden av den fulle hvite tribunen

Den indiske "tribunen"

Seremonien starter med de hvite, europeerne vs indere konkurranser. Først ut var vannkrukkebæring konkurranse! Jeg melder meg som frivillig. Det var førstemann til å løpe i mål, ca 15 deltakere, med vannkrukke på skulderen (ja man fikk lov til å holde den oppe med hendene). Halvparten av deltakerne er frivillige indere fra publikum og andre halvpart er hvite turister. Jeg hører startskuddet og løper for harde livet! Jeg ser ingen foran meg, når målstreken, en mann kommer bort til meg og holder opp hånda mi, og etter litt spekulering får jeg vite at jeg kom på 2.plass, og var så nærme 1. at de måtte diskutere det. Men 2.plass er jo bra! Ble intervjuet av indiske tv-kanaler, magasiner og aviser, og fikk pokal og diplom og navnet mitt ropt opp på høytaler på festivalen foran flere tusen mennesker. Mange kom for å gratulere meg og ta meg i hånden.  Jeg er offisielt kjendis i Pushkar!

Go, go, go

Kjendis

Pokal og diplom

Jeg hadde akkurat satt meg ned fra premieutdelingen, før neste konkurranse begynner. Tautrekking! Jeg sier ellers takk til deltakelse, tenkte å gi meg på topp, men nei, jeg måtte være med fordi jeg var som en okse, fikk jeg beskjed om. Jaja, ok, jeg blir med. Jeg ble plassert bakerst som «ankeret», som de kalte det, og ga meg hovedansvaret. Jeg fikk lært tautrekking-teknikk av politimenn, hvordan jeg skal dra og hvordan jeg skal stå stødig. Startskuddet går og jeg drar og holder igjen alt jeg klarer, men indiske kvinner er sterke! Alt det manuelle arbeidet og all bæringen de driver med, selvfølgelig tar de oss svekle-maskindrevne-folka. Europeerne tapte, inderne vant og publikum jubler =) Vel fortjent seier!

Tautrekking

Etter lekene er det en storslått parade med kameler, dansere, kostymer, og korps. Så var det kamelrace! Det satt menn oppå hver sin kamel, og det var førstemann til mål. Først trodde jeg det var meningen å dytte de andre av kamelen sin, fordi noen datt av kamelen. Det var litt dramatisk synes jeg. Men det var visst ikke poenget, bare uflaks, tror det gikk bra med han. Festivalen ble avsluttet med horse-race og cattle-konkurranse. 

En spennende opplevelse og vel verdt besøket =)

Parade

Kamelrace