lørdag 26. april 2014

Nord-Korea: Reisen til verdens mest mystiske land. Oppdatering: Jeg ble hjernevaska i Nord-Korea. Les blogginnlegget fra november 2014!





Siden det er 13,5 år siden forrige blogginnlegg, er det på tide med et comeback. Og hva er vel et bedre comeback enn et innlegg om min tur til Nord-Korea med masse bilder...?!


Pyongyang









Nord-Korea (NK) er verdens mest mystiske land. For de som ikke vet det så er det ikke mulig å reise alene inn som turist i NK. Du må reise gjennom et reisebyrå  med en gruppereise (det er også mulig å reise på individuell reise gjennom et byrå). Dermed blir det ganske dyrt fordi hele turen er ”all inclusive” og du får ikke velge noen ting selv. Mat, hotell, buss +++ fancy og dyrt. Og gruppa (vi var 11 stk fra ulike land, hovedsakelig Europa) må ha med seg 3 guider til enhver tid (2 fra NK og 1 vestlig). Det er til enhver tid ikke lov å gå rundt alene uten guidene. Turen varte i utgangspunktet i 3 dager men vi var kun 2 dager i NK fordi vi måtte ta tog inn til Pyongyang begge veier (6-7 timer hver vei). Så det var en kort tur men en lenger tur koster flesk så det tok jeg meg ikke råd til. Bedre med en liten tur enn ingen tur. Og vi fikk sett mye på kort tid. Vi var kun i Pyongyang men vi fikk sett mye av byen. Vi hadde vår egen buss som kjørte rundt til ulike attraksjoner. Vi besøkte ulike museum, palace, parker, monumenter, utsiktstårn. Det som ga mest inntrykk var ”Kumsusan Palace of the sun – The mausoleum for the great leader president Kim II Sung and Kim Jong II”. Her var det veldig strenge regler for å gå inn. For det første må man ha på seg formelle klær for å få komme inn, man får ikke lov til å ha noe i lommene eller på seg jakke. Alt må legges fra seg. Så måtte man gå to og to masjerende på rad og rekke når man gikk rundt i palasset. Det var ikke lov å snakke og det var ikke lov å krysse hendene på noen måte. Hendene skulle kun henge langs på siden. Så gikk vi rundt i palasset og bukket for statuer og mausoleum av ”The great leader president Kim II Sung and Kim Jong II”. Man skulle gå på rekke og rad rundt dem og bukke mange ganger.
Kvinner i nasjonaldrakt på vei inn til "Kumsusan Palace of the Sun"

Utenfor palasset

Gruppa jeg reiste med





Ellers tok vi en tur med ”the famous Pyongyang underground”. Lol. Jeg vet hva du tenker. Betaler masse penger for å ta subwayen liksom. Teit? Jeg tenkte det samme selv. Men når vi var der var det faktisk ganske kult. Å kunne mingle med lokalbefolkningen på den måten. Vi fikk ta bilder og snakke med de fritt hvis vi ønsket det. Folk stirret selvsagt, det er ikke mange turister i det landet årlig (jeg har hørt rundt 3000 turister årlig? Vet ikke om det stemmer men…). Vi så ingen andre turister enn vår gruppe.
Jeg la også merke til at nesten alle mennene var kledd likt. Nesten alle var kledd i svarte, mørkegrønne eller mørkebrune klær med en slik en "russer-lue". Men kvinnene hadde litt mer variasjon. Litt mer farger. Men ikke mye farger. Ingen knæsje farger i hvert fall.
Gutta ser på fotballresultater!
Russisk look?!
Bilder av disse gutta henger OVERALT!

Underground!


Inne på toget



På togturen innover til Pyongyang stoppet toget i 2 timer på grensen fra Kina til NK. Soldater kommer ombord og sjekker alle sine pass og visum nøye. De sjekker vår bagasje og vi må fylle ut hva vi har med oss av elektronisk utstyr og bøker. Vi får lov til å ha med oss elektroniske ting (vi har null mobildekning i NK) men de skriver ned alt vi har slik at de kan sjekke på tilbakeveien at vi har med oss alt tilbake igjen også. Ingenting er lov til å legge igjen i NK. Og bøker er lov så lenge det ikke er religiøse bøker, noe om Sør-Korea, USA eller kritikk mot NK. Visumet til NK ordnet reisebyrået så den fikk vi på toget. Vi får ikke lov til å ha det i passet så det var et eget papir som var visumet, og denne måtte vi levere inn igjen på tilbakeveien. Så vi fikk stempel exit fra Kina into ingenmannsland og entry Kina fra ingenmannsland. Alle nasjonaliteter får lov til å besøke NK, bortsett fra South Korean people. Det er også vanskeligere for Japanere og Amerikanere å få visum enn resten men det går som oftest greit. Ellers fikk vi ikke lov til å bruke den lokale valutaen når vi var der så vi måtte bruke US dollar eller Chinese Yuan. 
DPRK visum
Lokale valutaen (fikk se men ikke bruke)

Pyongyang toget


Noe jeg trodde jeg ikke kom til å gjøre i Pyongyang var å synge karaoke! Det var gøy! Det skal sies at det var kun på hotellet våres men uansett, på papiret har jeg sunget karaoke i Nord-Korea og det er ganske tøft! Jeg tipper det kun er for turister. Jeg tror ikke de har karaoke ute for de lokale. I hvert fall ikke med vestlige amerikanske sanger som vi hadde tilgang til. Noen av de lokale som jobbet på hotellet sang med oss og det var stas! Og vi spilte biljard.

Karaoke!


Biljard
Lokal NK øl

Hotellet

Ellers var ikke ting så strengt som jeg hadde sett for meg på forhånd. Vi fikk lov til å ta bilder av det meste (utenom inne på museum og palass). Til og med lokalbefolkningen. Det overrasket meg. Det eneste vi ikke kunne ta bilder av var soldater. Og våre to NK guider var jeg også positivt overrasket over. Jeg forventet meg to skumle, strenge soldater men det som ventet oss var to søte jenter på 25 år som var kledd i helt vanlige (formelle) klær. Vi kunne spørre de alle spørsmål vi hadde. Og jeg hadde mange. Guidene kalte meg for ”question girl”. Hehe. Men jeg kommer aldri til å få snakke med en nord-koreansk jente på min alder igjen så jeg må jo kjøre på når jeg har sjansen. De fortalte meg at staten betaler det meste. De betaler boligutgifter for alle, noen får bil, ingen betaler skatt, de får tildelt ris og annen mat. Dermed får de veldig lav lønn siden staten betaler det meste. Staten kontrollerer befolkningen på alt de gjør. De bestemmer hvem som skal jobbe med hva. De bestemmer hvem som skal bo hvor. Og folk har ikke internett. Ingen har tilgang til det (utenom de få spesielle staten ønsker skal ha tilgang). De har et internt intranett kun innenfor deres grenser. Kun NK sine sider. De har ikke tilgang til noe utenfor. De vet ikke om verden utenfor landets grenser. De lærer ikke om det. På tv kan de kun se program om sin kjære leder. Samme med nyheter, radio, musikk, aviser. MEN guidene fortalte meg at hver søndag får de lov til å se 10 minutter med internasjonale nyheter! Det er ganske utrolig! De sa også at det finnes et svart marked hvor det er mulig å få tak i musikk og filmer fra andre land. Lokalbefolkningen har ikke lov til å forlate landet og dra utenlands (men det finnes unntak som businessmenn som drar ofte til Kina... For eksempel han jeg snakket med på toget på tilbakeveien. Han var NK businessmann (eller "snakket" for han kunne ikke engelsk). Han tok passet mitt like før soldatene skulle komme inn på toget og sjekke det, og jeg ble litt stressa. Han så skummel ut. Og jeg visste ikke hva han skulle med passet mitt. Så begynte han plutselig bare å få skikkelig latterkrampe! Så viste han meg et bilde av meg i mitt japanske visum hvor jeg ser ut som en potet (sjekk bilde under). Vi forstod ikke hva hverandre sa men den latter-stunden kommer jeg til å huske for alltid! Begge lo så vi gråt! F-A-N-T-A-S-T-I-S-K!
Potet!!!



Lokal avisa
Dette er den ene guiden. Hun het Kim

Jeg har kun sett Pyongyang. Dere tenker kanskje hva med resten av landet?  Og nå har jo vi kun sett det som vi fikk lov til å se. Det er mye ”behind the scences” som ingen får lov til å se. Jeg er fullt klar over det. Vi så jo litt på togturen vår inn mot hovedstaden. Man ser at det er mye fattigdom. Nord-Korea er et utviklingsland, helt klart. Det er helt sykt å tenke på at i teorien er jo faktisk Sør-Korea og Nord-Korea ett og samme land! Det er virkelig to ulike planeter!



Trangt på toget










Så over til det store spørsmålet: Er de lykkelige de som bor i Nord-Korea? Folk generelt utenifra vil si nei fordi vi ser på de som fanget med null frihet. Men hvordan kan de savne noe de ikke kjenner til? De kjenner ikke til verden utenfor. De vet ikke hvordan andre land er. De vet ikke at i mange andre land i verden kan man reise fritt og ikke bli kontrollert på den måten. De lever et ”vanlig” liv innenfor deres landegrenser. Guidene fortalte meg at de nylig hadde fått smarttelefoner, og Addidas hadde nylig ankommet Pyongyang! Og vi kjørte forbi flere fornøyelsesparker og bowlinghaller….Guidene sa også at de ser fremgang. Og de håper at en dag vil de bli mer fri. Men når den dagen vil komme, er det ingen som vet….


1 kommentar: