Godt nyttår!

Godt nyttår, kjære Norge!

Mye har skjedd siden sist, jeg er dårlig til å skrive blogginnlegg for tiden… men her får dere endelig et innlegg om min jule- og nyttårsfeiring!

14.Desember var jeg på før-julegudstjeneste i Den Norske Ambassaden. Vi sang norske julesanger og gikk rundt juletreet. Etterpå var det vafler, norsk laks og rugbrød, pepperkaker, klementiner og boller! Hipp hipp hurra! Fikk litt følelsen av 17.Mai. Norsk mat smaker latterlig godt i utlandet! Jeg ble kjent med ei norsk jente, Katharina J Ellers var resten, 15-20 stk voksne med barn. En hyggelig dag, med litt hjemlengsel og litt julestemning.

Jeg var også på en julekonsert i Baptist kirka der gospelkoret var et syngende juletre (les: konserten het ”The singing Christmas Tree”) (sjekk bildet). Gøy J

Det har helt klart vært en annerledes julefeiring i år! I Japan feirer de egentlig ikke jul fordi det ikke er et kristent land. Men de har likevel noen av de materialistiske juletradisjonene som julenissen, julepynt, julelys, juletre. Det er ikke vanlig at folk har dette hjemme men man ser det ute overalt på gata og på kjøpesentre. Det er vanlig å kjøpe noen julegaver men det er ingen stor tradisjon. De har ingen juleferie og de er ikke med familie verken 24. eller 25.Desember. 23.Desember er nasjonaldag fordi det er keiserens bursdag. Men hvis man har kjæreste, er det vanlig å dra på date på kvelden 24. Desember. Så julaften her er vel egentlig som Valentines Day. De har ikke noe spesiell julemat slik som vi har. Eller, de spiser fritert kylling (JFK er utsolgt med andre ord) og Christmas cake (type bløtkake med jordbær). Det ble lite feiring på meg i år men det er egentlig helt greit. Jeg hadde ikke særlig julestemning uansett. Selvsagt gjorde det det ikke noe bedre å se på facebook alle sammen kose seg med julemat (sikla litt etter pinnekjøtt må jeg ærlig innrømme) og andre norske juletradisjoner. Men samtidig er det en liten pris å betale for å kunne være her i Japan resten av tiden ellers J Jeg fikk i det minste en pakke fra mamma med norsk sjokolade, godteri og annet gøy som fikk meg litt julestemning. Jeg gjorde det lille jeg kunne for å få en fin dag på julaften. Det ble rugbrød og brunost til frokost og senere ble det god middag på restaurant med min norske Tokyo-venn Katharina J (Vi skulle egentlig på Ikea men dessverre måtte planene omgjøres. Men det ble Ikea-kjøttboller noen dager etterpå og det har virkelig aldri smakt så godt!!!)

Derimot nyttårsfeiring er en stor greie her i Japan! De har ikke juleferie, men de har nyttårsferie! Vi på UNIC fikk ferie fredag 27. Desember. Da dro hele kontoret ut og spiste lunsj sammen. Altså midt i arbeidstiden. Sjefen spanderte 3-retters med vin på alle. Det er vanlig i Japan at sjefen drar ut og spanderer på sine kolleger J

Vanlig japansk tradisjon er å feire nyttårsaften og 1.nyttårsdag med familien, rengjøre huset og spise god mat (sånn som vi gjør på julaften rett og slett). Det er vanlig å spise Soba (kalde nudler) som nyttårsmat. Folk reiser hjem til familien sin og slapper av der hele ferien. Derfor var det færre folk i Tokyo enn det pleier å være til vanlig. Noen hadde sagt at det kommer til å være ”tomt” i Tokyo rundt nyttår når jeg sa jeg skal feire nyttår her, men jeg kan ikke si jeg så mye forskjell… om det var 10 millioner her rundt nyttår og vanligvis 30 mill, det har ikke så mye å si for min del… jeg merker virkelig ingen forskjell!

Soba nyttårmat

Jeg feiret nyttårsaften sammen med ei av jentene jeg tar internship sammen med, Yamada-san. Vi ville få med oss countdown ved midtnatt ved Shibuya Crossroad, det verdenskjente lyskrysset hvor millioner krysser hver uke. Det var så mye folk, det ble helt kaos, politiet hadde stengt av lyskrysset. Så det var bare masse folk som prøvde å komme seg forbi politiet, folk var crazy og pusha skikkelig, litt ubehagelig. Det løsna seg litt etter hvert og plutselig var klokka 12 og folk roper og skriker ”YOI OTOSHIO” - HAPPY NEW YEAR! HURRA! Wohow! Meeen jeg var egentlig mer stressa for å ikke bli most eller trampa ned så jeg fikk ikke helt nyta det øyeblikket. Det ble såvidt happy new year før jeg var tilbake i ”defense-mode” - get back, bitches…

Shibuya crossroad

Ja og forresten, det er ingen fyrverkeri i Japan på nyttårsaften. De har jo ikke samme syn på nyttåsfeiring som oss. De bruker som sagt heller tid med familien, og som tradisjon drar de og besøker templet. Enten da slaget slår 12 eller 1.nyttårsdag er det tradisjon å dra til et tempel for å møte det nye året med hell og lykke. Ritualet gjøres slik: Du står i en laaaaang kø, får å komme frem til tempelinngangen (man får ikke gå inn), så kaster du noen mynter opp i et nett foran deg og bukker to ganger så klapper du to ganger så ber du en kort bønn for året inni deg, så bukker du igjen, så er du klar for et suksessfullt år! Det er tradisjon å gjøre dette for de fleste Japanere og ikke nødvendigvis fordi de er religiøse.

Oppi nettet kaster de mynter

Noen står flere timer i kø

Etter den crazy nyttårsnedtellinga i Shibuya, dro vi til Tokyo`s største utested, ageHa! Med basseng, mange ulike etasjer og tema og plass til 5000 mennesker, ble det full fest frem til årets første soloppgang! Det var Dj, ballonger, lys i alle farger og mennesker med alle slags nasjonaliteter. Verden møtes i Tokyo! Woop woooop! Happy new year!!

Paaaaaaarteeey!!!!

Soloppgang!

Jeg har hatt nyttårsferie hele denne uka, det var digg. Da fikk jeg tid til å leke turist også. Jeg har hatt besøk av min fetter Morten og hans kjære Veronica J Det var veldig hyggelig! Mer om dette kommer snart! Jya mata = see you later (aligator)! 

OBS OBS: Kommentar mottas med en takk og en air-hug!

Livet i UNIC Tokyo

Jeg startet på jobb for ca 4 uker siden og trives veldig bra! J

Jeg jobber mandag til fredag kl.09.30 – 17.30. Kontoret er en del av United Nations University Headquaters (det er kult) og bygningen er ganske fancy (sjekk bildet). Og utsikten er helt fantastisk! (sjekk det andre bildet;) (Merk: dette er utsikten fra doen og jeg prøver å få med meg solnedgang så ofte som mulig, lol. De fleste UN agencies i Japan holder til i samme bygning. Også har jeg fått staff-kort for å komme meg inn i bygning. Og det er jo ganske stas. Da føler man seg liksom som en del av staffen og ikke bare en liten intern.

UNU headquarters

Fantastisk utsikt!

UNU staff

Jeg fikk vite før jeg dro fra Norge at Japan har en tradisjonell gavekultur og at det er hyggelig om man tar med seg en ting fra landet sitt (noe som er spesielt norsk i mitt tilfelle). Jeg hadde tatt med meg brunost og ostehøvler fra Norge. Jeg tropper opp første dagen på jobben med ost og –høvel i veska. Alle på kontoret skulle få en smak. Og de elsket det. ”Arigato gozaimasu”. De sa det smakte karamell. En av mine kolleger spredte til og med rykter om brunosten til noen på et av de andre kontorene som også kom opp for å få en smak. Første dag og allerede gjort inntrykk (Yup, that`s how I role)! De fikk også prøve lakris, som de aldri hadde hørt om før, men det var ikke like populært. Ei av de likte det, men resten syntes det var en merkelig og uvant smak. ”It reminds me of the dentest”, var det en som sa. Men det er helt greit: da blir det mer lakris på meg!

Vi er fem interns, alle jenter, tre fra Japan (Hikari, Tomoe, Mana) og en fra Hong Kong (Joy). Men hun snakker japansk så jeg er den eneste som ikke kan japansk på kontoret. Det er ganske krevende og kjipt til tider fordi de snakker som oftest på japansk så jeg blir ofte utenfor på den måten. De snakker jo selvsagt på engelsk når de snakker med meg og de prøver å huske å snakke engelsk når vi sitter alle sammen og prater. Men generelt er jo alt på japansk av dokumenter, mailer, papirer. Til og med datamaskinen jeg bruker på kontoret har japansk som språk (det går ikke å endre den til engelsk, vi har prøvd) så de første dagene måtte jeg delvis gjette meg frem til hva ting var (LOL). Men nå er jeg vant med det så jeg vet hvilken knapp jeg skal trykke for å gjøre de tingene jeg bruker mest:-P Mailene vi får er ofte på japansk så det blir ofte vanskelig å følge med på hva som skjer. Men jeg har nå funnet ut at google translate er min beste venn! Selv om ikke oversettelsen blir perfekt, så skjønner jeg i det minste hva mailene inneholder… Gmail har jo til og med egen ”translate knapp”, så det er jo helt topp!!! Jeg sier bare: Google, arigato gozaimasu!

Hikari, Tomoe, Joy :-)

Vi starter alltid dagen med å lese aviser (jeg tar de engelske mens de andre leser de japanske). Vi skal finne nyheter som omhandler FN eller tema rundt FN (climate change, human rights, gender issues, poverty, conflict etc). Resten av dagen varierer fra dag til dag. Men det jeg har gjort foreløpig er ting som å skrive manus til FN videoklipp, gjøre reserach om ulike tema, skrive summary av artikler, svare på mailer, ta meg av internship kandidater, oppsummere artikler på japansk (!), skrive news story fra event (som også foregikk på japansk så hun ene måtte sitte og oversette. Følte meg som en viktig person når jeg satt der med egen translator…)

Dagene er generelt varierte. Min andre dag på jobb var jobben min for eksempel å spille dataspill! Jeg skulle teste ut to ulike spill: Food Force (skal hjelpe folk å forstå seg på matmangel i verden) og Disaster (skal hjelpe folk å bli bedre forberedt på naturkatastrofer). Sjefen ville vite om jeg lærte noe av spillene og hva min oppfatning var. God start på et spennende internship!

Ellers kommer det jevnlig spennende folk på besøk til oss. For et par uker siden hadde vi besøk av Zainab Bangura (google henne). Hun leder kampen mot seksuell vold innenfor FN.

UNIC Tokyo med Bangura og andre viktige mennesker

Forrige onsdag hadde vi film screening event ”Desert Flower” (kjempebra film, anbefales hvis du ikke har sett den) under kampanjen ”End violence against women” fra 25 November til 10 Desember. Denne dagen jobba jeg faktisk 13 timer, så ja, jeg har visst allerede blitt en japaner! :-P

For et par dager siden var jeg eksamensvakt for Young Professional Program Exam 2013. Jeg benyttet anledningen til å sjekke det ut siden jeg vuderer å ta den selv etter hvert. For de som ikke vet hva dette er: det er en FN-eksamen man kan ta en gang i året, for folk under 32 år i ulike fag. Ulike land er kvalifisert hvert år. Hvis man består eksamen, får man en 2 års-kontrakt med FN og du blir trent til å bli UN-staff. Men den er ganske vanskelig. Så nå er det bare å starte å forberede seg så er jeg klar om noen år! 

Til sist kan jeg nevne dette med ”dresscode” på jobben. Jeg hadde forventa at man skulle være meget formelt kledd på kontoret så halve bagasjen min inneholdt jobbklær, type sorte high-waist skjørt, skjorter, dressjakke, vest, you name it, business woman-looken, jeg var så klar. Første dagen tropper jeg opp i suit og full baluba. Men jeg finner fort ut at kontoret er meget casual, type alle går i jeans og genser. Ingen i dress. Og der står jeg fullt suita-up. Lol. Idiot. Neste dag var jeansen og joggesko på plass. Ble litt skuffa, jeg var egentlig klar for business-looken, men samtidig er det jo ganske deilig å slippe det hver dag. Og jeg har jo fortsatt klærne med meg, så inni mellom er det jo stas å kle seg litt ekstra fancy. Men det er ganske overraskende at de er så causal kledd på kontoret fordi generelt alle i Japan er veldig formelle. Alle går jo i dress og jentene i skjørt og kjoler. For eksempel, jeg var innom Mc Donalds ved lunsjtid en dag (oh no you didn`t! oh yes I did!), og det var stappa av dresskleddde folk. FestligJ

Kontoret. Her sitter intern`ene og redder verden

Oppgangen vår

PS: HUSK Å KOMMENTERE! Hvis du ikke får det til her, kan du kommentere på face ;-)

Livet og første uka i Japan!

Shibuya Crossroad - Verdenskjent lyskryss

For de som ikke vet hva jeg gjør i Japan: Jeg er her for å ta internship med United Nations Information Centre i Tokyo.

Første uka i Japan og storbyen Tokyo har vært spennende, utfordrende, slitsom og morsom. For de som ikke vet det, reiser jeg helt alene, jeg kjenner ingen og jeg snakker ikke japansk. Dette i seg selv er ganske utfordrende. Og det er ikke så mange som snakker engelsk her. Jeg trodde de fleste snakket engelsk i storbyen, men de fleste jeg har spurt om veien og når jeg handler på butikken/restaurant/kafè, kan generelt ikke engelsk. Som oftest går det bra ved at man bruker kroppsspråk, og når man handler på butikken trenger man egentlig ikke forstå hva de sier siden tallet på hvor mye man skal betale står på kassa. Og ellers generelt må jeg bare se på bildene og gjette meg til hva det er og håpe på det beste! Men det er likevel fort gjort at det blir misforståelser. Nå istad var jeg hos den lokale grønnsaksforhandleren rett rundt hjørne og skulle kjøpe meg bananer. Jeg peker på bananene og sier ”banana” og hun peker på bananene og sier noe på japansk og jeg sier ”Hai” som betyr ja (for jeg trodde hun spurte om det var bananene jeg ville ha) men hun spurte tydeligvis om jeg ville ha 2 pakker bananer, så hun ga meg 2 pakker = 1 pakke er 5 bananer så jeg gikk derfra med 10 bananer!! HA HA!!

Jeg har lært meg noen japanske ord som: Arigato = Takk, Doumo-Arigato = Tusen takk, Konnichiwa = Hei, Summimasen = unnskyld meg, Sayounara  = Hadet, deguchi = exit, Ikura desuka? = how much?, Hai = ja, lie = nei.

Men det kan være litt skummelt å bruke japanske ord og late som jeg kan japansk fordi da tror de ofte at jeg snakker japansk og begynner å si masse japanske ting til meg. For eksempel når jeg skal spørre om veien og starter med å si ”Summimasen”, Shibuya? (navnet på stedet jeg skal), så begynner de å forklare veien på japansk. Så noen ganger er det faktisk bedre å bare begynne med ”Excuse me” med en gang! I tillegg uttales visst R som L her. Jeg skulle bestille meg Ramen som er navnet for egg-nudler men de skjønte ikke hva Ramen var, de skjønte heller ikke noodles, og ikke engang pasta. Så da gikk jeg hjem og kokte meg nudler i stedet…. lol...

Udon (tykke nudler) med beef og fritert søtpotet! Nam! Og ja, jeg klarer delvis allerede å spise med spisepinner! Det går sakte men det går ihvertfall

For øyeblikket bor jeg i et kollektiv sammen med fem andre, alle fra ulike land. Men jeg skal snart flytte fordi vi har mus/rotter som løper rundt i dusjen og på kjøkkenet... huset er gammelt så de kommer seg gjennom no hull i gulvet... og det er jo litt kjedelig.... 

Det er flere interessante ting jeg har lagt merke til etter den korte stunden jeg har vært her:

-       -   Jeg har bare sett små hunder (type chihuahua-størrelse men det er ikke chihuahua). Jeg fikk høre at stor hund betyr at man er rik og har et stort hus fordi de er så mange mennesker her og folk bor i små leiligheter så de har ikke plass til en stor hund

-         - Jeg har sett flere som har vaskemaskinen stående utenfor inngangsdøra fordi det ikke er plass inne

-          - Bøker leses fra baksiden og frem, altså coveret er på ”baksiden” fra hva vi er vant til

-         -  Det er stille i gatene selv om det er masse masse folk! Det er rolige nabolag og sjelden bråk. Jeg hadde pakket med meg masse ørepropper for å kunne sove, men det er jo mer stille mer enn hjemme! Det er ca 12 millioner mennesker i selve sentrale byen Tokyo, men hvis man regner sammen hele byområde (Yokohama og Kawasaki) tilsvarer det ca 37 millioner mennesker! Så man skulle jo tro at det var mye bråk her.

-          Med tanke på hvor mange mennesker det er, skulle man også tro at det blir mye søppel. Men nei. Ingenting. Ingen søppelkasser heller. Folk tar med seg søpla i veska og bærer det med seg hjem. Nå skal det også nevnes at det ikke er ”lov” å spise og drikke ute i det offentlige. Ikke at man får bot, men det blir sett på som uhøflig. Så da har man jo heller ikke så mye søppel å bære med seg kanskje...

-          - Apropos veske: her bærer alle veske! Både menn og kvinner. Jeg ser sjeden folk med sekk, bortsett fra skoleelever. Menn bruker både maskuline så vel som ”dame-vesker” her. De bæres i hånda eller under skulderen.

-         -  Nesten alle menn går i dress! Og de fleste kvinner går i høyhelet sko!

-         -  Når det er så mange mennesker her, skulle man tro at det ikke er plass til å sykle på fortauet og at man går som sild i tønne 24/7. Nei. Slik er det ikke. Det er god plass! Og veldig mange sykler! Det er veldig vanlig. Og det som er rart og samtidig fantastisk er at mange generalt låser ikke syklene sine! De står parkert langs veien overalt, mange uten lås! Og de fleste har til og med elektrisk sykkel! Det er helt utrolig at det går bra! De sier at det er veldig lite tyveri og kriminalitet generelt her. Og jeg føler meg mer trygg her enn jeg gjør i Norge! Dette er topp!

-     - Togene er rimelig fulle her, spesielt ved rushtiden, når alle skal på jobb og når alle er ferdig på jobb (men jeg har ikke sett noen bli dyttet inn i vogna enda men det er vakter som passer på og sier når dørene kan lukkes) Men det som er morsomt er at det er helt stille på toget. Ingen snakker. Alle står med smarttelefonene sine eller en liten bok. Det er veldig deilig. Det er heller ikke lov å snakke i telefonen på toget.

-         - Man finner automater (vending machines) overalt! De fleste inneholder varme og kalde drikker men det finnes også maskiner med tobakk og mat.

-          - Japan er et kontantland! Alt kjøpes med kontanter og det er vanlig at folk tar ut flere tusen kroner og bærer på dette i veska, uten tyveri. Det finnes kortautomater men de brukes ofte ikke. Valutaen er Japanske Yen (JPY), 100 JPY tilvarer ca 6 kr. Prisnivået er relativt dyrt og ligger på noen ting på nivå med Norge. For eksempel husleie. Men du kan også få et måltid ute på restaurant til 30 kr, type nudler på tradisjonelt sted.

-          - Folk spiser generelt alene på restauranter/ kafèer og man sitter ofte bortover, langs på barkrakker. Og alle sitter med mobilene sine. Smarttelefon. Wi-fi overalt!

      - Det alle har hørt så mye om: Verdens mest fancy og avansert toalettsystem! Du kan både velge lyder, auto-vask og til og med auto-tørk! Dæven, det var no annet enn hølet i bakken i India! Men det skal sies at du finner dem ikke overalt. Mange offentlige steder er det vanlig men vi har det for eksempel ikke der jeg bor...

Slik er det vanlig for folk å sitte og spise alene på Japanske spisesteder

Bok bak-fram

Vaskemaskin utenfor

Hverdagsluksus!

Det kan være ganske forvirrende å komme seg rundt i Tokyo. Spesielt når jeg skal nye steder, da må jeg bruke lang tid på å forberede meg på hvordan jeg kommer meg dit. De har jo hundrevis av ulike toglinjer og stasjonene er jo så store at man går seg vill! Jeg tar toget to stasjoner for å komme meg på jobb, og den stasjonen jeg ankommer har 16 ulike utganger. Så jeg må jo regne med nesten 15min bare inne på stasjonen for å finne toget man skal ta.... =P

Jeg har startet på jobb, og trives veldig bra! Dette er topp! Jeg har det bra! Japan er gøy! Mer om dette kommer snart!

SAYOUNARA!

PS: Jeg hadde satt veldig pris på om dere som leser bloggen skriver kommentar til innleggene :) Det tar ganske lang tid å skrive blogg, og det er mer motiverende å skrive hvis folk kommenterer. Jeg savnet dette i India og Ghana. Jeg vet det var no vanskligheter med å kommentere tidligere, når jeg skrev blogg i India, men jeg har testet det nå og det ser ut til å fungere. Du kan enten logge deg inn på din google-konto eller bare skrive som anonym og skrive hvem du er. Trenger ikke skrive masse, kanskje bare en setning. Jeg setter uansett veldig pris på det. Tusen takk :-)

Siste innlegg fra Ghana: Farewell, nettverk, VIP, Obroni, komme hjem til Norge...

Selv om jeg kom hjem fra Ghana for over 2 uker siden, har jeg fortsatt ett blogginnlegg til hvor jeg vil dele med noen tanker og hendelser som jeg ikke rakk å skrive før nå… Bedre sent enn aldri!

For noen uker siden ble jeg skikkelig dårlig og var redd jeg hadde malaria. Jeg dro ikke på jobb, og tenkte jeg heller måtte dra på sykehuset. Jeg var på vei ut for å ta taxi til legen. Sjefen fra FN-kontoret hørte at jeg var syk og ringer meg og forteller at FN-bilen vår kommer og henter meg og kjører meg til “the UN clinic”. Jeg trengte ikke engang å bruke forsikringa mi, og slapp unna all ventingen på vanlig sykehus. Det var null kø, og etter 5 minutter inne hos legen fant han ut at jeg bare var matforgifta. Det står til og med i internship-kontrakten min at jeg ikke har rett på noe støtte eller hjelp ved sykdom og skade, så jeg ble positivt overraska da jeg fikk slik VIP-behandling. 

Resept fra UN Clinic

18.Juli markerte vi Nelson Mandela International Day, hvor alle på kontoret dro til en ungdomsskole og var lærere for en dag.  Vi skulle bruke 67 minutter som symbol for de 67 årene Mandela brukte av sitt liv ”fighting for humanity”. Vi fikk alle tildelt en klasse hver, på rundt 30 elever fra 14-18 år. Jeg var ganske nervøs, jeg har aldri vært lærer før, og spesielt for ungdom i den alderen der, det kan være ganske tøft. Vi kunne lære bort hva vi enn ville, det var opp til oss. Jeg startet med å snakke om Nelson Mandela, og hans liv og hva han oppnådde. Så gikk jeg over til å snakke om motivasjon og at vi må bruke han som inspirasjon med tanke på å nå våres mål, ”Impossible is nothing”, ”pay it forward”, ”do a good deed to someone else”. Jeg satte i gang en lek som gikk ut på at alle skulle skrive navnet sitt på et ark, så skulle arkene sendes rundt slik at alle skulle skrive noe fint, gi et komplipent til denne personen på arket… på den måten ville alle skrive noe positivt om alle sine klassekamerater… I tillegg lærte jeg dem litt norsk og snakket litt om Norge….  Det gikk veldig bra etter hvert som jeg var i gang og fikk dem til å bli mer trygg på meg… Utrolig spennende og lærerik opplevelse! Sjekk ut linken:

http://us5.campaign-archive2.com/?u=74c93bb2e0d7c39054a85a61b&id=865699273e

 Jeg var på nyhetsbrevet August 2013, for alle UN Informations Centres verden over angående min opplevelse på Mandela Day. Scroll down til bildet 6 så ser du bildet av meg og min historie lenger ned ;-)

Du kan også lese om min ”Internship experience” på UNIC Accra sine hjemmesider her: 

http://accra.sites.unicnetwork.org/category/intern-experience/

Alle elevene på ungdomsskolen

Lærerne på skolen og oss fra UNIC

Noen av elevene mine

Siste arbeidsdagen min på UNIC-kontoret, fredag 19.Juli, hadde vi en ”farewell lunch” for meg. Sjefen hadde laget hjemmelaget mat til oss; kylling, ris, fufu. Vi fikk brus og øl og satte på azonto i bakgrunnen. Noen begynte til og med å danse! Skikkelig god stemning! Kommer til å savne både jobben og folka på kontoret. Flotte mennesker! 

Fra venstre: Lakeshia (intern), Cynthia (sjefen), John (assisterende sjef), Ebenezer (team assistant), Kojo (sjåfør)
Nede: meg, Steven (rengjører)

Det er ekstremt hvor mye oppmerksomhet man får som hvit jente i Ghana. Obroni, obroni er èn ting, men gutta, de sjekker deg virkelig opp; alle skal ha numret ditt, alle vil være vennen din, alle synes du er så vakker og taxi-sjåførene vil gifte seg med deg. Uansett hvor man er, er det alltid noen som har interesse. Det er fryktelig slitsomt. Til og med når jeg var med på noe så formelt som en pressekonferanse med jobben, så kommer noen fra Verdensbanken og spør om numret ditt. Å ha hvit kjæreste er status, og noen tror hvis de får seg hvit kjæreste, vil den personen ta deg med til deres hjemland og de vil bli lykkelig i rikdom i alle sine dager…..

Det er interessant å se hvordan dette med nettverk og kontakter fungerer i Ghana. Jeg har lært om dette i Afrikastudier, ”Hvis du hjelper meg i dag, hjelper jeg deg i morgen”. Nettverk betyr alt! Alle kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen til alt mulig. For eksempel; jeg måtte søke om visum for tredje gang for å bli i Ghana den siste måneden. Å dra til Immigration er ikke akkurat kjempegøy. Det tar tid, mye venting, man leverer inn passet og man får det ikke tilbake på minst 2 uker, du må fylle ut masse papirer og diverse detaljer, og du må oppføre deg veldig pent for at de skal godkjenne deg. En venn av meg sa han kjente en som har kontakter på Immigration. Så han ringer han og han tar meg med til Immigration Office. Jeg kommer dit, klar til å fylle ut papirer…. Men jeg trenger ikke å løfte en finger! Han tok bare passet mitt, gikk foran den laaaaange køen, leverte passet i luka og vi gikk ut døra. Jeg signerte ikke noe som helst! Og de sjekket ikke engang at det var meg som tilhørte passet! Ett par dager etterpå var visumet klart. CRAZY! Det er veldig kjekt å kjenne noen som kjenner noen, men samtidig er det ikke helt ok at det er sånn ting fungerer….

Og det er utrolig interessant å se hvordan nettverk fungerer ute på byen. Når man er ute på bar, fancy steder hvor det kun er foreigners,så har det ingenting å si hvilken status du har, her fester interns sammen med topp-sjefene. Det er vanlig å gi visitkortet sitt når man hilser på nye folk. Så da vet du med en gang om du ønsker å bli kjent med denne personen ekstra godt… haha… Vi ble for eksempel kjent med sjefen i Japan Motors en kveld, og det endte med at han tok oss med på luksushotell og spanderte fancy frokost på oss…. Noen av disse VIP stedene er så fancy at jeg ikke har råd til å betale for det men siden jeg kjenner noen som kjenner vakta, er alt gratis…

Det er veldig lett å få nye venner i Ghana. Spesielt når du ”heter” Obroni! Jeg var på markedet en dag, type loppemarket, med masse brukte klær til 1 cedi (3 kr). Hvis man kikker litt ordentlig, finner man faktisk utrolig fine ting! Jeg fikk meg nesten litt ny garderobe etter den handleturen der… Mens jeg drev og kikket gjennom klærne på markedet, kommer fire African Mamas bort til meg. De ler av meg og spør hva jeg driver med. Hvorfor skal Obroni kjøpe disse billige brukte klærne. Jeg er jo hvit så jeg har jo masse penger så jeg burde kjøpe nye, fine klær. ”Obroni, obroni, buy one for me.” ”And me”.” And me. “ ”And me”.” Can I have two?” Alle fire ville ha noen klesplagg hver, haha, det var egentlig bare veldig morsomt, og selvfølgelig fikk de det de ville ha. Det kosta ikke meg stort. De viste frem klærne til meg, gikk catwalk og greier, og ville at jeg skulle være med å bestemme hva som var finest… ”What do you think, Obroni, do this colour look nice on me?” Det var god stemning, mye latter, nye vennskap. Dessverre møtte jeg de kun noen dager før jeg skulle reise hjem, så jeg hadde ikke tid til å treffe dem igjen. Men hvis jeg hadde hatt tid, skulle jeg gjerne dratt med de damene der ut og danse azonto! Jeg tipper det ville vært en av de morsomste kveldene i mitt liv… de viste meg en smakebit av hvordan det ville blitt, de viste meg noen azonto-moves mens de viste meg klærne….. Utrolig festlig! Jeg koste meg skikkelig og de ble veldig glad! ”God bless you, Obroni!”

Noe av det jeg savner mest med Ghana er hvor glade ghanesere er når de hører  på musikk og azonto. Midt på gata står det enorme høytalere som spiller for halve byen og alle danser, uansett alder, unge og eldre, uansett kroppsstørrelse, store eller små rumper. Shaking er det uansett. Det er utrolig gøy. Jeg må bare smile og le hver gang jeg ser dette. Det er kjempemoro! Folk er mye ute i fellesskap fordi de ikke har så mye materielt inne, dermed tilbringer de heller tida sammen ute. Jeg digger det! Skal prøve å innføre litt mer av dette i Norge… vi får se hvordan det går….

Å komme hjem var rart… ett halvt år i Ghana er lenge! Men samtidig har ikke ting forandret seg her hjemme heller, så det føles jo nesten som jeg aldri dro… det er ganske rar følelse! Det var deilig å komme hjem, til venner og familie, normale tilstander, vann, strøm, norsk mat, ikke skille seg ut i mengen, slippe obroni maset! Men det er også veldig godt å se hvor avslappet jeg ble tilslutt i forhold til vannmangel, strømbrudd og annen hverdagsluksus. Jeg brøy meg ikke lenger, jeg ble vant med det. Jeg merker også at jeg har et mye mer avslappet forhold til materielle ting, noe som er en utrolig fin ting å ha med seg videre!

Jeg savner også Ghana. Den siste tiden, spesielt de siste 6 ukene, var helt topp og jeg hadde det utrolig bra, så jeg vil si jeg savner Ghana ut ifra den tiden spesielt… Men jeg er glad jeg fikk to ekstra uker (siden jeg utsatte returbilletten min to uker). Så hvem vet, kanskje jeg drar tilbake til Ghana en dag… men tror ikke det blir med det første… nå venter jo neste eventyr! I`m going to Tokyo! Drar til Japan i Oktober for å ta nytt internship med FN! Det blir awesome! Så, vi snakkes i Oktober!

Accra: Kontraster, opplevelser, erfaringer!

Jentene jeg bor med og tar internship med =) Hangwei fra Kina og Lakisha fra USA.

Beklager, lenge sida siste blogginnlegg nå. Alltid mye som skjer og da går tida fort...

Drama i Accra:
Jeg sitter i taxi på vei hjem en fredagkveld... klokken er 02am. Vi kjører på motorveien, og plutselig kræsjer en bil i oss på sida og kjører ned sidespeilet, og bare kruser videre (i minst 150 km/t). Taxisjåføren blir drittsur og sier bare “Im sorry, but we need to follow this guy. Fasten your seatbelt!” Jeg følte jeg var med i en av de 6 fast and furious filmene. BILJAKT! Heldigvis blir skurken i den fancy rød bilen stoppet av politiet foran der (det er politimenn langs hele motorveien hver eneste natt... både for å passe på men også for å tjene penger fordi de tar penger av deg hvis de finner noe de kan ta deg på, for eksempel hvis du har en skade i ruta må du gi politiet penger ellers kan de holde deg igjen og si at du skal parkere bilen...) Sjåførene begynner å skrike og kjefte på hverandre gjennom bilrutene, og politiet ber dem om å parkere og komme ut av bilene. De holder nesten på å slå hverandre ned der de står og krangler om hvem sin skyld det var, og politiet gjør egentlig ingenting. Man kunne se at denne mannen i den rød bilen hadde drukket alkohol og det så også politiet... Politiet var for opptatt med å snakke med meg... “Obroni, will you marry me? Where are you going? Why are you out this late? What can you give me, obroni?” Det er ca de samme spørsmål hver eneste gang... hver politimann jeg møter... Sjåførene klarer ikke å bli enig etter å ha stått og skreket til hverandre en time... det ender med at vi må dra til politistasjonen for å skrive politirapport og jeg må være med fordi jeg er vitne! Så jeg fortalte det jeg så, at den rød bilen kjørte inn i oss i ultra-super-speed. Men rapporten ble aldri skrevet... plutselig sier bare politiet at “nei vi må vente til mandag, så bare parkèr bilene deres her og kom tilbake på mandag!”. Taxisjåføren kunne ikke vente fordi han trengte bilen sin, så vi bare dro og han fikk ingenting... Hvorfor? Fordi han fulle mannen i den fancy rød bilen ga politiet penger slik at de kunne “glemme” saken. Trist! Veldig trist! Korrupsjon ødelegger mye av potensialet til Ghana.... Jeg skulle gjerne hatt bilder eller film å vise dere men hvis politiet ser du tar bilde/film klikker de og tar deg med på stasjonen, så dere får klare dere med historien for nå...

Internshipet jeg tar i UNIC handler hovedsaklig om informasjon, kommunikasjon og administrasjon. Vår jobb er å dele informasjon om FN. Vi samarbeider med media og andre organisasjoner, arrangerer eventer to make awareness among the Ghanaian people.

Jeg digger det! Det byr på mange spennende oppgaver og utfordringer. Mye å begi seg ut på og man lærer noe nytt hver dag! Det er veldig varierte dager og man er med på alt. Man henter ikke kaffe for å si det sånn. Man er med ute i felten og får prøvd seg på det meste. 16.Juni hadde vi drawing competition to mark the Day of the African Child. Da samlet vi ulike skoler hvor barna skulle tegne etter ulike tema. 10 barn ble trukket ut til å gå videre til finalen. Jeg gikk rundt og tok bilder, intervjuet barna og skrev news story om eventen etterpå. Jeg fikk også være med å velge finalistene og de beste tegningene! Det var helt topp. Det som var så morsomt var at barna syntes jeg var veldig spennende, siden jeg er den eneste hvite av oss. Så når sjefen vår introduserte oss, UNIC staffen, foran alle barna (kanskje 200 stk), jubla de no voldsomt når det kom til meg. Haha, jeg stod der og vinka og har ikke følt meg så kongelig før som jeg gjorde akkurat da! (endelig kom kongevinken til nytte!)

En annen dag reiste vi rundt (I vår egen FN bil med vår egen sjåfør) med request om air-time på ulike radio- eller tv-program for at leger kan diskutere Sickle Cell Anemia for å markere World Sickle Cell Day. Så vi kjørte rundt og snakket med ulike producers for å høre om de kan støtte oss. I FN handler alt om sponsorer. FN har ikke penger og er avhengig av å få alt sponset (just for your information).

Ellers har jeg levert brev til Verdensbanken, skrevet invitasjoner til pressekonferanse, skrevet statements til eventer, planlagt Nelson Mandela Day (det er 18.juli men da er jeg ikke her.... utrolig kjipt!). Spennende arbeidsdager med andre ord!!!

Kontoret

Melding fra Ban Ki-Moon

Jeg flyttet endelig inn i leilighet for tre uker siden sammen med de to andre jentene, som tar samme internship sammen med meg! En fra the States og en fra Kina, to søte jenter =) 3 soverom, to bad, stue og stort kjøkken med alt utstyr. Leiligheten har god standard og jeg er meget fornøyd! Strøm og vann er litt av og på men that`s Ghana.
Forrige uke hadde vi innflytningsfest her, med en god blanding av nasjonaliteter; norsk, dansk, kinesisk, amerikansk, ghanesisk, finsk, kamerunsk, jamaican. Til sammen var det kanskje 30 stk som stakk innom... Festen ble ikke akkurat supersuksess, haha. Vi hadde ikke musikk, vi hadde kun pc uten høytalere (vi hadde bedt noen om å ta med høytalere med disse passet ikke inn i pc`en...) Og i tillegg var folk sultne fordi vi kun hadde snacks og frukt, men folk forventer mat når man inviterer til fest i Ghana. Så det var ikke akkurat "party of the year".... men da har jeg ihvertfall prøvd å ha innflytningsfest i Ghana! Ikke alle som kan si det! (og dette var faktisk min første innflytningsfest =P) Vi dro videre ut på roof-top party og senere ut på VIP-utsted, så alt i alt en bra kveld!

Rommet mitt

Badet

Kjøkkenet

Gangen

Stua

Før jeg fikk leilighet, bodde jeg på et guesthouse LANGT unna sentrum. Jeg brukte nesten to timer til og fra jobb hver dag på grunn av kø og mye trafikk! La meg ta deg gjennom en vanlig dag for meg: Stå opp kl.05.30 (…...w...h..a....t....!..), ut døra 06.00-06.15, gå og finne en stappa trotro, sitti i en trotro, svette litt, stå litt, sitte oppå en annen... gå av den første trotroen på en stasjon som minner latterlig mye om India (people E-V-E-R-Y-W-H-E-R-E!), finne tidenes lengste kø for å vente på neste trotro som tar meg til min destinasjon, etter masse kø, venting, svetting og rumpedeling. Det er utrolig hva man blir vant til her. Ting jeg aldri ville gjort i Norge er helt ok her. Det er bra å kunne tilpasse seg miljøet på den måten. Det er ikke noe vits å være i Ghana og leve som om jeg var i Norge!

Jeg liker faktisk bedre å ta trotro enn taxi til og fra jobb fordi i taxi er du sårbar når du sitter der alene og taxisjåføren vil gifte seg med deg. I tillegg føler jeg meg bare som en rik obroni som ikke takler å ta trotro. Det hører med å være en del av mengden, å gjøre det lokalbefolkningen gjør når du er i et nytt samfunn. Så jeg sitter og smiler og hører på musikken min mellom en stor african mama og en ung mann i dress. Alle smiler til meg og vil hjelpe meg og lurer på hvorfor jeg sitter med dem i en trotro og ikke bare tar en taxi. Jeg er jo hvit så jeg må jo ha råd til det....

Det er en utrolig kontrast fra hverdag til helg. Det er rett og slett to ulike verdener! Hverdagen er som jeg beskrev over; svett og trangt i trotroen, og chicken fried rice til middag hver dag... I helgene er det middag på fine restauranter, roof-top party, ut på fancy utesteder med dress code, free drinks, basseng, VIP! Det er fasinerende å se hvordan man som hvit blir veldig enkelt connected til et nettverk med folk med penger, bådelokale og andre utlendinger. Det er veldig sånn at hvis man kjenner noen som kjenner noen som kjenner vakta på det fancy utestedet, så kommer man gratis inn på VIP-avdeling (og det koster faktisk latterlig mye!). Det er egentlig litt bakvendt at de med mye penger ikke trenger å betale... og omvendt!

Status akkurat nå: Sitter hjemme i leiligheten. I mørket. Strømmen har gått. Straks slukner pc`en. Har ikke vann. Over og ut!