Siste innlegg fra Ghana: Farewell, nettverk, VIP, Obroni, komme hjem til Norge...

Selv om jeg kom hjem fra Ghana for over 2 uker siden, har jeg fortsatt ett blogginnlegg til hvor jeg vil dele med noen tanker og hendelser som jeg ikke rakk å skrive før nå… Bedre sent enn aldri!

For noen uker siden ble jeg skikkelig dårlig og var redd jeg hadde malaria. Jeg dro ikke på jobb, og tenkte jeg heller måtte dra på sykehuset. Jeg var på vei ut for å ta taxi til legen. Sjefen fra FN-kontoret hørte at jeg var syk og ringer meg og forteller at FN-bilen vår kommer og henter meg og kjører meg til “the UN clinic”. Jeg trengte ikke engang å bruke forsikringa mi, og slapp unna all ventingen på vanlig sykehus. Det var null kø, og etter 5 minutter inne hos legen fant han ut at jeg bare var matforgifta. Det står til og med i internship-kontrakten min at jeg ikke har rett på noe støtte eller hjelp ved sykdom og skade, så jeg ble positivt overraska da jeg fikk slik VIP-behandling. 

Resept fra UN Clinic

18.Juli markerte vi Nelson Mandela International Day, hvor alle på kontoret dro til en ungdomsskole og var lærere for en dag.  Vi skulle bruke 67 minutter som symbol for de 67 årene Mandela brukte av sitt liv ”fighting for humanity”. Vi fikk alle tildelt en klasse hver, på rundt 30 elever fra 14-18 år. Jeg var ganske nervøs, jeg har aldri vært lærer før, og spesielt for ungdom i den alderen der, det kan være ganske tøft. Vi kunne lære bort hva vi enn ville, det var opp til oss. Jeg startet med å snakke om Nelson Mandela, og hans liv og hva han oppnådde. Så gikk jeg over til å snakke om motivasjon og at vi må bruke han som inspirasjon med tanke på å nå våres mål, ”Impossible is nothing”, ”pay it forward”, ”do a good deed to someone else”. Jeg satte i gang en lek som gikk ut på at alle skulle skrive navnet sitt på et ark, så skulle arkene sendes rundt slik at alle skulle skrive noe fint, gi et komplipent til denne personen på arket… på den måten ville alle skrive noe positivt om alle sine klassekamerater… I tillegg lærte jeg dem litt norsk og snakket litt om Norge….  Det gikk veldig bra etter hvert som jeg var i gang og fikk dem til å bli mer trygg på meg… Utrolig spennende og lærerik opplevelse! Sjekk ut linken:

http://us5.campaign-archive2.com/?u=74c93bb2e0d7c39054a85a61b&id=865699273e

 Jeg var på nyhetsbrevet August 2013, for alle UN Informations Centres verden over angående min opplevelse på Mandela Day. Scroll down til bildet 6 så ser du bildet av meg og min historie lenger ned ;-)

Du kan også lese om min ”Internship experience” på UNIC Accra sine hjemmesider her: 

http://accra.sites.unicnetwork.org/category/intern-experience/

Alle elevene på ungdomsskolen

Lærerne på skolen og oss fra UNIC

Noen av elevene mine

Siste arbeidsdagen min på UNIC-kontoret, fredag 19.Juli, hadde vi en ”farewell lunch” for meg. Sjefen hadde laget hjemmelaget mat til oss; kylling, ris, fufu. Vi fikk brus og øl og satte på azonto i bakgrunnen. Noen begynte til og med å danse! Skikkelig god stemning! Kommer til å savne både jobben og folka på kontoret. Flotte mennesker! 

Fra venstre: Lakeshia (intern), Cynthia (sjefen), John (assisterende sjef), Ebenezer (team assistant), Kojo (sjåfør)
Nede: meg, Steven (rengjører)

Det er ekstremt hvor mye oppmerksomhet man får som hvit jente i Ghana. Obroni, obroni er èn ting, men gutta, de sjekker deg virkelig opp; alle skal ha numret ditt, alle vil være vennen din, alle synes du er så vakker og taxi-sjåførene vil gifte seg med deg. Uansett hvor man er, er det alltid noen som har interesse. Det er fryktelig slitsomt. Til og med når jeg var med på noe så formelt som en pressekonferanse med jobben, så kommer noen fra Verdensbanken og spør om numret ditt. Å ha hvit kjæreste er status, og noen tror hvis de får seg hvit kjæreste, vil den personen ta deg med til deres hjemland og de vil bli lykkelig i rikdom i alle sine dager…..

Det er interessant å se hvordan dette med nettverk og kontakter fungerer i Ghana. Jeg har lært om dette i Afrikastudier, ”Hvis du hjelper meg i dag, hjelper jeg deg i morgen”. Nettverk betyr alt! Alle kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen til alt mulig. For eksempel; jeg måtte søke om visum for tredje gang for å bli i Ghana den siste måneden. Å dra til Immigration er ikke akkurat kjempegøy. Det tar tid, mye venting, man leverer inn passet og man får det ikke tilbake på minst 2 uker, du må fylle ut masse papirer og diverse detaljer, og du må oppføre deg veldig pent for at de skal godkjenne deg. En venn av meg sa han kjente en som har kontakter på Immigration. Så han ringer han og han tar meg med til Immigration Office. Jeg kommer dit, klar til å fylle ut papirer…. Men jeg trenger ikke å løfte en finger! Han tok bare passet mitt, gikk foran den laaaaange køen, leverte passet i luka og vi gikk ut døra. Jeg signerte ikke noe som helst! Og de sjekket ikke engang at det var meg som tilhørte passet! Ett par dager etterpå var visumet klart. CRAZY! Det er veldig kjekt å kjenne noen som kjenner noen, men samtidig er det ikke helt ok at det er sånn ting fungerer….

Og det er utrolig interessant å se hvordan nettverk fungerer ute på byen. Når man er ute på bar, fancy steder hvor det kun er foreigners,så har det ingenting å si hvilken status du har, her fester interns sammen med topp-sjefene. Det er vanlig å gi visitkortet sitt når man hilser på nye folk. Så da vet du med en gang om du ønsker å bli kjent med denne personen ekstra godt… haha… Vi ble for eksempel kjent med sjefen i Japan Motors en kveld, og det endte med at han tok oss med på luksushotell og spanderte fancy frokost på oss…. Noen av disse VIP stedene er så fancy at jeg ikke har råd til å betale for det men siden jeg kjenner noen som kjenner vakta, er alt gratis…

Det er veldig lett å få nye venner i Ghana. Spesielt når du ”heter” Obroni! Jeg var på markedet en dag, type loppemarket, med masse brukte klær til 1 cedi (3 kr). Hvis man kikker litt ordentlig, finner man faktisk utrolig fine ting! Jeg fikk meg nesten litt ny garderobe etter den handleturen der… Mens jeg drev og kikket gjennom klærne på markedet, kommer fire African Mamas bort til meg. De ler av meg og spør hva jeg driver med. Hvorfor skal Obroni kjøpe disse billige brukte klærne. Jeg er jo hvit så jeg har jo masse penger så jeg burde kjøpe nye, fine klær. ”Obroni, obroni, buy one for me.” ”And me”.” And me. “ ”And me”.” Can I have two?” Alle fire ville ha noen klesplagg hver, haha, det var egentlig bare veldig morsomt, og selvfølgelig fikk de det de ville ha. Det kosta ikke meg stort. De viste frem klærne til meg, gikk catwalk og greier, og ville at jeg skulle være med å bestemme hva som var finest… ”What do you think, Obroni, do this colour look nice on me?” Det var god stemning, mye latter, nye vennskap. Dessverre møtte jeg de kun noen dager før jeg skulle reise hjem, så jeg hadde ikke tid til å treffe dem igjen. Men hvis jeg hadde hatt tid, skulle jeg gjerne dratt med de damene der ut og danse azonto! Jeg tipper det ville vært en av de morsomste kveldene i mitt liv… de viste meg en smakebit av hvordan det ville blitt, de viste meg noen azonto-moves mens de viste meg klærne….. Utrolig festlig! Jeg koste meg skikkelig og de ble veldig glad! ”God bless you, Obroni!”

Noe av det jeg savner mest med Ghana er hvor glade ghanesere er når de hører  på musikk og azonto. Midt på gata står det enorme høytalere som spiller for halve byen og alle danser, uansett alder, unge og eldre, uansett kroppsstørrelse, store eller små rumper. Shaking er det uansett. Det er utrolig gøy. Jeg må bare smile og le hver gang jeg ser dette. Det er kjempemoro! Folk er mye ute i fellesskap fordi de ikke har så mye materielt inne, dermed tilbringer de heller tida sammen ute. Jeg digger det! Skal prøve å innføre litt mer av dette i Norge… vi får se hvordan det går….

Å komme hjem var rart… ett halvt år i Ghana er lenge! Men samtidig har ikke ting forandret seg her hjemme heller, så det føles jo nesten som jeg aldri dro… det er ganske rar følelse! Det var deilig å komme hjem, til venner og familie, normale tilstander, vann, strøm, norsk mat, ikke skille seg ut i mengen, slippe obroni maset! Men det er også veldig godt å se hvor avslappet jeg ble tilslutt i forhold til vannmangel, strømbrudd og annen hverdagsluksus. Jeg brøy meg ikke lenger, jeg ble vant med det. Jeg merker også at jeg har et mye mer avslappet forhold til materielle ting, noe som er en utrolig fin ting å ha med seg videre!

Jeg savner også Ghana. Den siste tiden, spesielt de siste 6 ukene, var helt topp og jeg hadde det utrolig bra, så jeg vil si jeg savner Ghana ut ifra den tiden spesielt… Men jeg er glad jeg fikk to ekstra uker (siden jeg utsatte returbilletten min to uker). Så hvem vet, kanskje jeg drar tilbake til Ghana en dag… men tror ikke det blir med det første… nå venter jo neste eventyr! I`m going to Tokyo! Drar til Japan i Oktober for å ta nytt internship med FN! Det blir awesome! Så, vi snakkes i Oktober!

Accra: Kontraster, opplevelser, erfaringer!

Jentene jeg bor med og tar internship med =) Hangwei fra Kina og Lakisha fra USA.

Beklager, lenge sida siste blogginnlegg nå. Alltid mye som skjer og da går tida fort...

Drama i Accra:
Jeg sitter i taxi på vei hjem en fredagkveld... klokken er 02am. Vi kjører på motorveien, og plutselig kræsjer en bil i oss på sida og kjører ned sidespeilet, og bare kruser videre (i minst 150 km/t). Taxisjåføren blir drittsur og sier bare “Im sorry, but we need to follow this guy. Fasten your seatbelt!” Jeg følte jeg var med i en av de 6 fast and furious filmene. BILJAKT! Heldigvis blir skurken i den fancy rød bilen stoppet av politiet foran der (det er politimenn langs hele motorveien hver eneste natt... både for å passe på men også for å tjene penger fordi de tar penger av deg hvis de finner noe de kan ta deg på, for eksempel hvis du har en skade i ruta må du gi politiet penger ellers kan de holde deg igjen og si at du skal parkere bilen...) Sjåførene begynner å skrike og kjefte på hverandre gjennom bilrutene, og politiet ber dem om å parkere og komme ut av bilene. De holder nesten på å slå hverandre ned der de står og krangler om hvem sin skyld det var, og politiet gjør egentlig ingenting. Man kunne se at denne mannen i den rød bilen hadde drukket alkohol og det så også politiet... Politiet var for opptatt med å snakke med meg... “Obroni, will you marry me? Where are you going? Why are you out this late? What can you give me, obroni?” Det er ca de samme spørsmål hver eneste gang... hver politimann jeg møter... Sjåførene klarer ikke å bli enig etter å ha stått og skreket til hverandre en time... det ender med at vi må dra til politistasjonen for å skrive politirapport og jeg må være med fordi jeg er vitne! Så jeg fortalte det jeg så, at den rød bilen kjørte inn i oss i ultra-super-speed. Men rapporten ble aldri skrevet... plutselig sier bare politiet at “nei vi må vente til mandag, så bare parkèr bilene deres her og kom tilbake på mandag!”. Taxisjåføren kunne ikke vente fordi han trengte bilen sin, så vi bare dro og han fikk ingenting... Hvorfor? Fordi han fulle mannen i den fancy rød bilen ga politiet penger slik at de kunne “glemme” saken. Trist! Veldig trist! Korrupsjon ødelegger mye av potensialet til Ghana.... Jeg skulle gjerne hatt bilder eller film å vise dere men hvis politiet ser du tar bilde/film klikker de og tar deg med på stasjonen, så dere får klare dere med historien for nå...

Internshipet jeg tar i UNIC handler hovedsaklig om informasjon, kommunikasjon og administrasjon. Vår jobb er å dele informasjon om FN. Vi samarbeider med media og andre organisasjoner, arrangerer eventer to make awareness among the Ghanaian people.

Jeg digger det! Det byr på mange spennende oppgaver og utfordringer. Mye å begi seg ut på og man lærer noe nytt hver dag! Det er veldig varierte dager og man er med på alt. Man henter ikke kaffe for å si det sånn. Man er med ute i felten og får prøvd seg på det meste. 16.Juni hadde vi drawing competition to mark the Day of the African Child. Da samlet vi ulike skoler hvor barna skulle tegne etter ulike tema. 10 barn ble trukket ut til å gå videre til finalen. Jeg gikk rundt og tok bilder, intervjuet barna og skrev news story om eventen etterpå. Jeg fikk også være med å velge finalistene og de beste tegningene! Det var helt topp. Det som var så morsomt var at barna syntes jeg var veldig spennende, siden jeg er den eneste hvite av oss. Så når sjefen vår introduserte oss, UNIC staffen, foran alle barna (kanskje 200 stk), jubla de no voldsomt når det kom til meg. Haha, jeg stod der og vinka og har ikke følt meg så kongelig før som jeg gjorde akkurat da! (endelig kom kongevinken til nytte!)

En annen dag reiste vi rundt (I vår egen FN bil med vår egen sjåfør) med request om air-time på ulike radio- eller tv-program for at leger kan diskutere Sickle Cell Anemia for å markere World Sickle Cell Day. Så vi kjørte rundt og snakket med ulike producers for å høre om de kan støtte oss. I FN handler alt om sponsorer. FN har ikke penger og er avhengig av å få alt sponset (just for your information).

Ellers har jeg levert brev til Verdensbanken, skrevet invitasjoner til pressekonferanse, skrevet statements til eventer, planlagt Nelson Mandela Day (det er 18.juli men da er jeg ikke her.... utrolig kjipt!). Spennende arbeidsdager med andre ord!!!

Kontoret

Melding fra Ban Ki-Moon

Jeg flyttet endelig inn i leilighet for tre uker siden sammen med de to andre jentene, som tar samme internship sammen med meg! En fra the States og en fra Kina, to søte jenter =) 3 soverom, to bad, stue og stort kjøkken med alt utstyr. Leiligheten har god standard og jeg er meget fornøyd! Strøm og vann er litt av og på men that`s Ghana.
Forrige uke hadde vi innflytningsfest her, med en god blanding av nasjonaliteter; norsk, dansk, kinesisk, amerikansk, ghanesisk, finsk, kamerunsk, jamaican. Til sammen var det kanskje 30 stk som stakk innom... Festen ble ikke akkurat supersuksess, haha. Vi hadde ikke musikk, vi hadde kun pc uten høytalere (vi hadde bedt noen om å ta med høytalere med disse passet ikke inn i pc`en...) Og i tillegg var folk sultne fordi vi kun hadde snacks og frukt, men folk forventer mat når man inviterer til fest i Ghana. Så det var ikke akkurat "party of the year".... men da har jeg ihvertfall prøvd å ha innflytningsfest i Ghana! Ikke alle som kan si det! (og dette var faktisk min første innflytningsfest =P) Vi dro videre ut på roof-top party og senere ut på VIP-utsted, så alt i alt en bra kveld!

Rommet mitt

Badet

Kjøkkenet

Gangen

Stua

Før jeg fikk leilighet, bodde jeg på et guesthouse LANGT unna sentrum. Jeg brukte nesten to timer til og fra jobb hver dag på grunn av kø og mye trafikk! La meg ta deg gjennom en vanlig dag for meg: Stå opp kl.05.30 (…...w...h..a....t....!..), ut døra 06.00-06.15, gå og finne en stappa trotro, sitti i en trotro, svette litt, stå litt, sitte oppå en annen... gå av den første trotroen på en stasjon som minner latterlig mye om India (people E-V-E-R-Y-W-H-E-R-E!), finne tidenes lengste kø for å vente på neste trotro som tar meg til min destinasjon, etter masse kø, venting, svetting og rumpedeling. Det er utrolig hva man blir vant til her. Ting jeg aldri ville gjort i Norge er helt ok her. Det er bra å kunne tilpasse seg miljøet på den måten. Det er ikke noe vits å være i Ghana og leve som om jeg var i Norge!

Jeg liker faktisk bedre å ta trotro enn taxi til og fra jobb fordi i taxi er du sårbar når du sitter der alene og taxisjåføren vil gifte seg med deg. I tillegg føler jeg meg bare som en rik obroni som ikke takler å ta trotro. Det hører med å være en del av mengden, å gjøre det lokalbefolkningen gjør når du er i et nytt samfunn. Så jeg sitter og smiler og hører på musikken min mellom en stor african mama og en ung mann i dress. Alle smiler til meg og vil hjelpe meg og lurer på hvorfor jeg sitter med dem i en trotro og ikke bare tar en taxi. Jeg er jo hvit så jeg må jo ha råd til det....

Det er en utrolig kontrast fra hverdag til helg. Det er rett og slett to ulike verdener! Hverdagen er som jeg beskrev over; svett og trangt i trotroen, og chicken fried rice til middag hver dag... I helgene er det middag på fine restauranter, roof-top party, ut på fancy utesteder med dress code, free drinks, basseng, VIP! Det er fasinerende å se hvordan man som hvit blir veldig enkelt connected til et nettverk med folk med penger, bådelokale og andre utlendinger. Det er veldig sånn at hvis man kjenner noen som kjenner noen som kjenner vakta på det fancy utestedet, så kommer man gratis inn på VIP-avdeling (og det koster faktisk latterlig mye!). Det er egentlig litt bakvendt at de med mye penger ikke trenger å betale... og omvendt!

Status akkurat nå: Sitter hjemme i leiligheten. I mørket. Strømmen har gått. Straks slukner pc`en. Har ikke vann. Over og ut!

Livet i Accra: ny by, nye muligheter, nye utfordringer!

Torsdag forrige uke kom jeg alene med trotro inn til denne store, nye, ukjente byen. Førsteinntrykket var latterlig dårlig! Det første som skjer er at mobilen min blir stjålet, første kvelden! Den hadde blitt tatt ut av sekken min uten at jeg merket noe, for når jeg kom frem til hotellet så jeg at sekken min var åpen, og jeg fant ingen mobiltelefon! Mobilen i seg selv var ingen krise men alle numrene! Jeg var dessverre ikke så smart at jeg hadde skrevet numrene et annet sted slik at jeg hadde back-up. Det er helt utrolig hvor stranda man blir uten telefon og ingen nummer... tror ikke jeg noen gang har følt jeg så alene i hele verden som jeg gjorde den kvelden... du kan jo tenke deg selv; å komme alene til en ny storby, kommer til et hotellrom med kakerlakker, du hadde tenkt til å kontakte noen venner i byen for å møte dem men du har ingen mobil eller nummer så du får ikke kontakt med noen. KJIPT! Heldigvis hadde jeg på forhånd avtalt dagen etterpå, 17.Mai, om hvor og når jeg skulle møte folk. Jeg dro sammen med Liv, en av de ansatte hos Kulturstudier som bor i Accra, og Karsten som jeg gikk i klasse med. Vi dro sammen til den norske ambassaden og feiret 17.Mai. Dagen var helt fantastisk, og ble en av de beste 17.mai-feiringene jeg har hatt! Vi var rundt 40 nordmenn i alle aldre samlet. Vi gikk i tog, med flagg og korps (ghanesisk militærkorps faktisk!), vi sang sanger, fikk hilsen fra kongen. Vi fikk masse god norsk mat; eggerøre, laks, spekemat, quiche, kjøttboller, pølse I lompe(!), kransekake, sjokoladekake, iskrem. I tillegg var det åpen bar med så mye vann, brus, vin og øl man ville og åpen godteri-bar med så mye popcorn og sukkerspinn man ville! Å ja: alt var gratis! Det er godt å være norsk i Ghana, folkens! Jeg ble kjent med noen veldig søte, norske jenter (men de reiser dessverre hjem nå i begynnelsen av juni).

Hipp, hipp, HURRA!

17.mai-tog med ghanesisk militærkorps

Meg og Karsten

Etter opplegget var ferdig i ambassaden, drar jeg og Karsten videre på besøk hjem til Liv =) Vi treffer 4 andre klassekamerater, Kassim, Ditte, Sara og Vibeke, som også var i byen og reiser sammen til Liv. Det var utrolig kos, og vi hygget oss med pizza og vin. God stemning!

Hjemme hos Liv;
Ditte, Kassim, Karsten, Vibeke, meg, Liv og dattera til Liv

Dagen er enda ikke over og vi drar ut på et megafansy utested, “Dupplex”. Etter å ha betalt inngangen på 10 cedi (30kr), kommer inn, kjøper en øl, er på vei til å sette oss, får vi beskjed om at det ikke er lov å sitte. Sitteplassene er reservert! (til megarike folk: hørte no rykter om at de har betalt 500 cedi for å få fast plass reservert... vet ikke hvor sant det er men latterlig er det uansett). Man merka veldig stereotypene som hang her; mega lettkledde damer og rik douchebag typen. Dette er virkelig en annen verden enn Cape Coast!

Livet i FN er utrolig spennende, lærerikt og utfordrende! Jeg starter dagen med å lese nyheter om Ghana og FN, skrive headline og hovedinnhold og saken, som skal sendes inn til headquartes i NY hver morgning. Videre forsetter jeg med dagens arbeidsoppgaver som planlegging av ulike eventer (Nelson Mandela Day 18.juli, Day of the African Child 16.juni), skrive news feature om UN peacekeepers day, delta på pressekonferanse om UN peacekeepers, skrive news story om pressekonferansen. Jeg lærer masse nytt og jeg liker arbeidsoppgavene :) Førstkommende onsdag er det UN Peacekeepers Day, 29.Mai, og da skal vi delta på et arrangement sammen med Ministry of Foreign Affairs. Gleder meg :)

Photo exhibition etter pressekonferanse om UN peacekeepers

Pressekonferanse

Det skal komme to til som skal ha internship sånn som meg, en fra USA og en fra Kina. For øyeblikket er det kun meg, og jeg bor alene, så det blir litt ensomt. Hun første kommer 4.juni og hun andre kommer 15.juni. Vi prøver å finne en 3-manns leilighet som vi kan bo i sammen. Foreløpig bor jeg bare på et guesthouse inntil vi får leilighet. Så ser veldig frem til det! =)

Accra er en stor by med ca 3 millioner innbyggere. Det er veldig stor forskjell fra Cape Coast. Det negative er at byen er så stor at det er umulig å orientere seg, vite hvor ting er, og det er så store avstander at man må ta taxi nesten overalt, og det blir dyrt når man er alene! Jeg pleier å ta trotro noen ganger, men det er ofte vanskelig når man skal til spesifikke steder og trotro ikke alltid går dit, eller at man bytte mange ganger. Første dagen jeg prøvde å ta trotro fra jobb hjem til hotellet, måtte jeg bytte trotro 3 ganger og så til en buss og så taxi. Stress når man er alene! Ting er virkelig mye lettere når er man er sammen med noen. Så jeg har absolutt den tøffeste perioden først; hvor alt er nytt og ukjent og alene, mens når de andre kommer er jeg mer kjent og vant med ting og da er jeg heller ikke alene. Jeej =)

Det som er deilig å bo i storbyen er at jeg kan henge på Accra Mall! Haha, dette kjøpesenteret gir mye glede etter å kun hatt street-boder å shoppa i Cape Coast. Og de har rugbrød :D Hurra! No more bollebrød! Jeg skal ha rugbrød til frokost hver dag!! :)

Igår var jeg på kino med ei av de norske jentene fra 17.mai, Maria. Vi så på en lokal, ghanesisk spillefilm, “Cheaters”. Wow! Det var en veldig spesiell film! Det var dramakomedie, egentlig en slags såpeserie hvor alle er utro mot alle. For meg, var dette er 1`er hvis vi snakker terningkast, men ghaneserne digga det! De hadde virkelig innlevelse i filmen og man merka at kvinnene blant publikum tok parti med kvinnene i filmen og mennene med mennene. De klappa, ropte, lo så de grein og kom med kommentarer. Det var veldig merkelig, spesielt den ene scenen hvor mannen slo kona si og mennene i publikum applauderte det.... WTF??? Filmen handlet rett og slett bare om utroskap, og den hadde egentlig ingen slutt fordi det kommer en follow-up movie om hvem som er utro med hvem! (gjett om jeg skal se den da! Spørs om jeg ikke må utsette returbilletten min og bli i ghana til nr 2 kommer ut.......)

Reisen rundt i Ghana!

Flodhest kanosafari

Mole National Park

De søte danske jentene jeg reiste med =) Marianne, Vibeke, Sara og Ditte.

Jeg reiste sammen med fire søte, danske piker. Vi dro av sted onsdag 01.mai, og dro rett til Kumasi, som er Ghana`s nest største by. Jeg har tidligere vært i Kumasi, men vi dro innom for å shoppe litt på det store markedet. Vi dro videre ett par dager senere til Tamale, nord i Ghana. Vi tok buss fra Kumasi til Tamale, ca 7 timer. Stod opp kl.05 for å ta bussen som skulle gå klokken 07. Vi kommer dit, venter, venter og venter litt til.... bussen går til slutt etter å ha ventet i 3,5 time... ja... Ghana-time! Det er bare å smøre seg med tålmodighet! Det var en svett og lang busstur vi hadde i vente! Vi var forberedt på å ikke få noen stoppepauser og drakk ekstremt lite vann fordi vi ikke ville stoppe bussen underveis... det var mange stunder den bussturen hvor jeg virkelig vurderte en cola.... shit mann, det hadde nesten vært verdt å stoppe hele bussen for en cola! Sååå tørst! Ca halvveis, stopper plutselig bussen, og alle går av. Vi fikk faktisk en pause på 10 minutter! D`oh! Hadde jeg visst det, hadde jeg virkelig tatt meg en cola like før pausen! Informasjon er det dårlig med for å si det slik... eller, mulig det er informasjon, men det hjelper lite når man ikke forstår språket... På stoppestedet måtte vi betale for å gå på do i et female urinal, det vil si dusj lomme, uten dusj.... Og vi kjører videre... Det geniale når man er på busstur her i Ghana, er at man kan kjøpe alt mulig av drikke, mat, snacks, dopapir, leketøy, hengelås, mobilpåfyll, svettetørkle, plantain (lokal snacks: likner på banan og friteres som snacks), kokte egg (ja det er visst vanlig å kjøpe enkle kokte egg og spiser de som snacks på bussen... det ligger masse eggeskall på gulvet i bussen..) langs veien. Hver gang vi stopper på veien (som i traffiklys, kø, «bomring») så står damene klare med fatene på hodet på andre siden av vinduet. Det er overraskende også noen gutter som driver med dette... men de fleste er unge kvinner, men også mange barn, helt ned i 5 års alderen. De sier at det er veldig vanlig for de familiene som ikke har råd til å sende barna sine på skolen, sender heller barna ut for å selge ting. Det kan være slitsomt til tider når de kommer oppi bilruta og alltid skal selge deg noe fordi du er obroni, men samtidig er det veldig praktisk når du faktisk vil ha noe! Man trenger rett og slett ikke planlegge snacks-innkjøpet på forhånd fordi det kan man kjøpe underveis når man får lyst på noe.... Veldig greit når man trenger masse vann, så slipper man å kjøpe flere liter på forhånd, da man bare åpne vinduet og gi 10 pesuas (100 pesuas er 1 cedi = 3 kr). En vannpose (ja, du leste riktig! de fleste drikker vannposer her, på 500 ml. Det er billigere og mer sustainable enn kjøpeflaskevann). Så vi er blitt vant til å suge på poser her nede... jeg har funnet ut at man drikker mer vann når man drikker fra pose fordi når man først har åpnet en pose, så sitter man ofte å suger på den til den er tom siden man ikke kan lukke den igjen uansett... Jeg har fulgt med på hva ghaneserne gjør, og de tar ingenting med seg når de går på bussen. Ingen snacks, ingen drikke. De kjøper plantain og vannpose når sjansen byr seg, og da sluker de vannposen i ett sett og spiser hele snacksposen på 1-2-3. Ghaneserne pleier å spise opp alt med en gang, ikke å spare på noe. Så hvis de kjøper en kjekspakke, spiser de hele. Her om dagen ble det en misforståelse med at en ghaneser spurte om han kunne få kjeks, og fikk ja, og da tok han hele pakka. De tror visst at vi ikke liker kjeksen når vi tar èn eller to og lar resten ligge.... Kulturforskjeller altså! Men det gjelder å være rask når bussen først stopper og du har lyst på noe, for noen ganger stopper bare bussen i et halvt minutt kanskje, og da gjelder det å ha 10 pesuas klare, for du rekker ikke å drive med vekslepenger (handelen skjer altså gjennom vinduet hvis jeg ikke gjorde dette klart lenger opp...) Det er sjelden jeg trenger dopapir eller hengelås på bussturene, men derimot vann, plantain og bananer slår ann i mine trakter!

Sånn som dette selger de alt mulig gjennom bussvinduet...

Vi var en dag i Tamale, som er Ghana`s fjerde største by. Det liknet faktisk mer på en storby enn Cape Coast selv om CC er større. Man må dekke seg mer til her fordi det er muslimsk by. Og jeg tipper kanskje det er flere motorsykler/mopeder i Tamale enn det er i resten av landet til sammen! Nesten alle kjørte det og ikke så mange biler. Videre tar vi bussen til Mole National Park. Vi hadde fått beskjed om at bussen skulle gå kl.12.30. Når vi kommer dit får vi beskjed at bussen går kl. 13.30. Fear enough. Vi setter oss ned, spiler kort, kjøper oss litt snakcs; groundnut cakes, youghurt is og blåbær-suge-nøtte-sak. Klokken blir 13.30, men ingen buss. Klokken blir 14.30 men ingen buss. Klokken blir 15.30 men ingen buss. Klokken blir 16.30 og vi kommer oss av gårde kl.17! Vi kjører endelig avgårde, og det skal være ca 4 timers kjøring opp til Mole, med noen stoppesteder på veien, hvor folk går av og på, men ingen pause hvor vi kan strekke på bena. På nestsiste stoppested, hvor det kun er 6 km igjen til Mole, går bussjåføren plutselig av og blir borte 30-45 minutter... Om han besøkte familien, spiste litt chicken fried rice eller hva han gjorde, det er det ingen som vet.... vi kom oss ihvertfall frem til slutt!

Dagen etterpå står vi opp kl.06, klare for Jeep safari! Vi sitter på stoler på taket av jeepen og har god utsikt over naturen og dyrene. Denne nasjonalparken er ikke kjent for the Big 5 som de kalles, altså løve, elefant, leopard, bøffel og nesehorn. Men vi så antiloper, bavian, og elefanter som bada. Og flott natur! Og det var veldig gøy å sitte på taket av jeepen og kruse rundt! Resten av dagen satt vi ved bassenget hvor vi hadde utsikt til badende elefanter! 

Jeep`ene står klare! Vi satt oppå taket

Badende elefanter

Bassenget =)

Neste dag stod vi igjen tidlig opp for neste safari; Walk-safari! Turen starter meget lovende da vi allerede ser tre elefanter krysse veien rett ved der vi bor, før safarien i det hele tatt startet og bare mens vi ventet på guiden! Vi så masse elefanter på denne 3-timers gåturen, både når de bada og når de stod oppe en flokk på gressletta. Det kom flere og flere mens vi stod der, og det ble vel til slutt en flokk på kanskje 10 elefanter, store og små. Vi stod ca 15 meter fra dem. Det var kult! Walk`en var faktisk bedre enn jeep`en! Vi så også masse antiloper og aper, men det er ikke så spennende som elefanter.... Å ja, må ikke glemme fulgene da.... Senere på dagen sitter vi på vårt hotellrom med åpen dør og slapper av. Plutselig kommer det to gigantiske bavianer løpende i full fart inn på hotellrommet. Vi blir pissredde og løper skrikende ut andre døra (ja vi hadde faktisk to dører!) Bavianene roter i tingene våres og løper til slutt ut med en pose i hånden. Heldigvis var det kun kjeks de fikk med seg! Godt de ikke er smarte tyver! De touche faktisk data`en min, men så heller verdi i kjeksen... Flink bavian!

Guiden vår på walk-safari

Elefanter krysser gata før safarien starter...

Denne var ikke mer enn 15 m fra oss...

Neste dag står vi opp kl.03(!) om morgningen (natten?!) for å rekke den ene bussen som går fra najonalparken kl.04. Etter 1,5 time skal vi av og bytte buss. Vi setter oss inn i bussen (som ser ut som den ikke har blitt brukt på ca 36 år...) Alle setene er tatt, så vi regnet med at nå kjører vi vel. Nei. Slik var det altså ikke. Det kom varer, på varer, på varer, på baggasje, på poser, på mennesker. Jeg satt til slutt ved siden av en hang av poser (med stein tror jeg det var), helt opp til taket av bussen, og oppå der igjen satt det barn og mødre! Det ble så fullt at vi ikke klarte å sitte på denne bussen i 4 timer. Vi bestemte oss for å gå av bussen. Men det var ikke sjans å komme seg av bussen! Jeg var helt innestengt! Jeg måtte kaste ut sekken min og selv klatre ut av vinduet! Vi fikk faktisk applaus av bussen da vi kom ned fra vinduet! For mye drama før kl.7 om morgingen!

Den bakre bussdøra var ikke i sin beste funksjon...

Vi tok en trotro videre istedet, for å komme oss til Weichu og Hippo sanctury. Inn til hippo sancturay blir vi kjørt av en motorsykkel med tilhenger, og langs denne 2 mil lange veien, dukker det mennesker opp i skogen, som enten roper obroni eller bare står der og vinker. Det er ganske trivelig... kjendisvinken min begynner å bli rimelig bra nå.. fått øvd meg mye nå, både i India og i Ghana...! Vi kommer frem og drar på flodhest-kanosafari; virkelig eco-turisme på høyt nivå! Det var ingen andre turister der. Vi kjørte i kano kanskje i 30 minutter før vi spotter flodhestene! Det var kanskje 8 flodhester i samme flokk. Men det var vanskelig å telle dem siden de ikke kunne komme så nærme med tanke på at de er megastore og et av verdens farligste dyr. Men likevel prater kano-gutta meget høyt og prøvde ikke å skjule at vi var der. Shit, jeg ble stressa. Vi sitter der i en kano på 5 cm ned til vannet, og rett der borte henger flodhestene og sannsynligvis vil være for seg selv... men heldigvis gikk det bra. Og flodhesten spiser forresten bare gress og planter. Flaks! Men det var en veldig spennende tur, fint med bare båtturen i seg selv, og når man får se flodhester itillegg, er det megakult! Vi så også noen små krokodiller... Videre drar vi tilbake til stedet der vi skal sove. Ganske enkelt standard kan man si... Dusjen er bøtte under åpen himmel. Mat lagde vi selv på bål. Og senga er madrass og myggnetting på taket av en murbygning, under åpen himmel! Eksotisk! Og gøy å gjorde noe annerledes!

Senga mi

Soveplassen på taket

Vi sov på taket av denne bygning

Kanotur

Safari

De sorte prikkene som spruter vann er flodhester =)

Neste dag drar vi videre nordover til vår klassekamerat Titus! Vi besøker han først på kontoret på NGO`en der han jobber, før vi videre drar hjem der han bor og spiser lokalmat han hadde laget til oss. Vi spiste TZ, green green og rød saus med fisk. TZ var mais laget til en deig, green green var spinat og noe annet grønt i en røre. Alt skal spises med hendene, og alle spiser fra en stor bolle. Man tar maisdeigen (som er kjempevarm og man sier au au masse) og dypper det i green green eller den røde sausen. Eller begge da. Eksotisk igjen! Ellers hilste vi på alle i hans kollektiv, hvor de er alle som en stor familie =)

Neste dag leker vi turister og drar og ser den kjent moskeèn Nakori. Den ble bygd for 700 år siden og står fortsatt! Den var veldig liten men hadde absolutt sin sjarm.

Hjemme hos Titus

Nakori

Neste dag er det igjen opp kl.03 for å være på busstajsonen ved 4tida for å få billett til bussen tilbake til Kumasi. Vi fikk faktisk de aller siste billettene, og reiser med bussen som kjørte kl.06 og var fremme i Kumasi kl.13.30. Og tar bussen videre til Cape Coast, en time etterpå. Jeg er fremme i Cape Coast i 19 tiden!!! Megasliten etter da ha reist i tilsammen 28 timer!!! Lang tur, men deilig å komme tilbake. Det har vært en opplevelsesrik og spennende reise, hvor jeg fikk sett og opplevd det jeg ville. Men det er også deilig å være tilbake, fordi man blir utrolig sliten av å reise med stor sekk, mye venting, mye bussturer, dårlige veier, dårlige/svette/trange busser! Så alt i alt, jeg er fornøyd! Så slapper av noen dager i Cape Coast nå, før jeg reier inn til Accra, hovedstaden, og feirer 17.mai =) Mandag 20.mai starter jeg på internship hvor jeg skal jobbe frem til jeg drar hjem til Norge 10.juli, på United Nations Information Center. Er veldig spent på det! Ser frem til å komme igang! Over og ut for nå, så snakkes vi igjen når jeg sitter på FN-kontoret ;-) Peace out!